Alene
med barn
Artikkel av Kari Reine
Aleneforeldre ligner påfallende mye på foreldre som
er gifte eller samboende.
Og blir man egentlig så mye mer annerledes som forelder eller person om man ikke
lenger har den ringen på fingeren som viser at man er en del av et par, eller
får et barn uten å være par i det hele tatt? spør Kari Reine, styremedlem i
Aleneforeldreforeningen og redaktør for nettstedet
alenemedbarn.no.
Den største utfordringen?
Tjenesten Alene med barn tar for seg både de juridiske, de økonomiske og de private utfordringene ved det å bli alene med barn, uansett om det gjelder alenemoren uten nettverk eller far som strekker seg så langt han kan for å møte barnas behov som helge- eller deltidspappa. Å bli alene med et eller flere barn man tidligere har vært to om, kan by på både praktiske og personlige problemer. Midt oppe i et opprivende brudd skal man klare å leve videre, og å samarbeide om barna så godt det lar seg gjøre. Men er man egentlig så mye annerledes enn før, spør redaktør Kari Reine.- Nei. Man har samme utdanning, eller mangel på den. Man har samme jobb, eller arbeidsledighet. Man har samme livssyn, samme politiske overbevisning, eller likegyldighet. Man beholder kreativiteten, samarbeidsevnen, pågangsviljen eller mangelen på den. Man beholder venner, kollegaer, sitt gode eller sutrete humør. Kort sagt, man er til forveksling lik alle andre foreldre, uansett sivilstatus og stand.
Flere samarbeidsutfordringer
Med et par unntak. Litt flere samarbeidsutfordringer og endel flere praktiske utfordringer. Alenefedre og alenemødre er likestilte i forhold til lov og samfunn, men mange myter og feilaktige oppfatninger får blomstre. Media skriver bare de sensasjonelle sakene, fyrer opp under uenighetene, kranglene, ”på-spissen”-sakene. Sannheten er vel strengt tatt en rad med vanlige hverdager for de fleste, og et brennende engasjement i egne barn.Jeg er en kvinne i min beste alder, som det heter. Har erfaring som mor til to flotte sønner, et jusstudium som jeg nå holder på å avslutte siste året på, nettsideredaktør og skribent, yrkeserfaring som saksbehandler bla fra trygdeetaten, lensmannskontor og sosialtjenesten, og arbeidskonsulent ved en arbeidsmarkedsbedrift. Engasjert i aleneforeldrefamiliers situasjon og barns oppvekst i tjue år i år, gjennom ulike foreninger og private initiativ, og tok barnerett som spesialfag utenom jusspensum av den grunn. Skriver og fotograferer mye, og er glad i det!
Det umulige tar lengre tid
Min eldste sønn er nitten og er folkehøgskoleelev dette året. Jeg har vært alene med han siden han ble født og frem til tenårene hans. Det gikk rimelig bra, selv om vi verken hadde familie eller god økonomi å støtte oss til. Men pågangsmot er en fin drivkraft, og mottoet mitt har alltid vært” ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid!”.Min andre sønn er fem år. Han har Down syndrom. Han ble født med en leukemireaksjon og litt annet rusk, men er i dag en kvikk og glad liten gutt. Snakker ikke ennå, men gjør seg forstått! Det har gitt meg enda et perspektiv på livet, og ført meg inn i nye sider ved samfunnet vårt. Det gjorde også til at jeg kastet meg på siste del av jusstudiet for å sluttføre det. Omstendighetene gjorde at jeg også ble alene med omsorgen for han, men har et godt samarbeid med faren hans.
Kommer langt med fornuft
Jeg har alltid hatt tro på at foreldre kan styrke seg selv i foreldrerollen gjennom informasjon og kontakt med andre foreldre, kunnskap og gode løsninger på foreldresamarbeid. Det er ikke nødvendig å la bitterheten styre barnefordeling og en evig kamp om hvem som skal ha hva, etter et brudd. Jeg tror på mekling og fornuft, at foreldrene kan hjelpes til å bli enige i akkurat den situasjon de er i, og at det er en god løsning på det meste.Nettavisen min startet jeg for å hjelpe foreldre med informasjon, aktuelle nyheter, inspirasjon og lignende til nytte for foreldre uansett om man er aleneforeldre, samværsforeldre eller praktiserer delt bosted. Selv om jeg tar utgangspunkt i retningslinjer til presse for øvrig, har alenemedbarn.no også tatt stilling til enkelte problemområder. Du kan også treffe andre foreldre, diskutere, finne reisemål, råd og tips, få oversikt over rettigheter, og lignende, skriver Kari Reine til Lekegrinda.
Ikke alltid like enkelt
At det ikke alltid er like enkelt å samarbeide med barna etter et brudd, og særlig når forutsetningene er forskjellige, viser Karis "skråblikk" på en tydelig og morsom måte. Her kan man lese hvordan samarbeidet mellom to som en gang har delt mye sammen, "egentlig" er:- Du har glemt å leve, sier Barnefar. Han er brun og opplagt etter en sydentur på restplass, og et sjeldent smil blinker mot meg.
- Når var du på en grisefest sist? Han blunker megetsigende og smiler igjen.
Jeg liker det ikke.
- Tja, la meg se, sist grisefest var i jula, svarer jeg, - det gikk vel med noen
kilo svineribbe på den utageringen jeg foretok på julaften, dessuten var den
siste omgangssyken til Ungen temmelig grisete, om det er det du mener?
Barnefars brune fjes niholder på smilet, det ser ut til at han har bestemt seg
for at ingen noensinne skal få tørket det bort. Aller minst jeg.
Les resten av petiten på:
Oslo, Norge, 2006