Artikkel av Aina Johnsen
Omkring 180 000 barn oppfostres i barnehager landet over. Det er halvparten av alle barn under syv. 80% av alle mødrene velger å gå ut i yrkeslivet igjen etter endt fødselspermisjon.
Diskusjonene rundt norske barnehager har rast i 25 år, og fremdeles er foreldre usikker på hva som er det beste alternativet for deres barn.
Med kontantstøtten har debatten igjen blitt brennhet. 75% av alle som har rett til kontantstøtte, tar i mot den på tross av at de da ikke kan ha barnet sitt i barnehage.
Kritikken mot norske barnehager har ikke bare kommet fra våre egne. OECD kritiserer barnehagetilbudet for å være urettferdig fordelt, alt etter som om foreldrene har råd til egenandelen som i dag kan være så mye som halvparten av det det reellt koster kommunen å drive barnehagen. Dessuten er barnehageutbyggingen ulikt prioritert landet rundt, med det resultat at barnehagedekningen enkelte steder er slett. OECD mener dessuten det er problematisk at de fleste ansatte i barnehager og fritidsordninger er ufaglærte og lavtlønte, unge kvinner.
Pest eller kolera
Selv for de foreldrene som har et reelt valg mellom barnehage eller pass hjemme, gir ikke svaret seg selv. Kritikken mot barnehagene er ofte at barna får en stresset hverdag med mange konflikter barna i mellom, lite voksenkontakt, mindre trygghetsfølelse og en lite fleksibel "arbeidsdag". Barna klarer ikke å sove fordi det skjer så mye spennende, og de lærer seg "jungelens lov" allerede i ettårsalderen. Noen går så langt som å si at staten bytter ut mors fang med organiserte aktiviteter med et pedagogisk alibi.Ulempen er at mors fang verken er bredt eller dypt dersom mor mistrives og egentlig vil gjøre karriere. Barna kan også lett bli isolerte i og med at de fleste andre barn i nabolaget er i barnehage eller hos dagmamma. Mor har også lett for å bli isolert når barnselgruppa oppløses etter ett år. Tross alt har barna behov for et pedagogisk opplegg sammen med andre barn.
Endrede holdninger
Lege og professor i barnepsykiatri Hilchen Sommerschild er en av dem som har inntrykk over at foreldrenes holdninger til barna har endret seg drastisk de siste 20 årene. De er mer opptatt av barnas sinn, og ikke like opptatt av at de skal oppføre seg fint ute blant andre. Til VG sier hun blant annet : - Unge foreldre krever av seg selv at de hele tiden må gjøre noe aktivt med barna - leke, tegne, male, lese og spille sammen. Samfunnet og skolen setter større krav til engasjement enn tidligere, noe som reflekteres i foreldrenes krev til egeninnsats, noe som ofte skaper dårlig samvittighet. Psykolog Kjersti Ericsson er en av dem som har advart mot for mye vokseninnblanding i barnas hverdag og lek. - Vi kan bli så ivrige etter å gjøre det beste, at vi glemmer å spørre etter barns eget perspektiv og dagsorden, sier hun til VG. Som om ikke forvirringen var stor nok fra før.Tidsklemma
Småbarnsforeldre synes selv at fødselspermisjon utvidet til to år er det tiltak som best kan lette deres hverdag, ifølge Statistisk sentralbyrå. Tidsklemma er blitt et moteord når media omtaler småbarnsforeldrenes situasjon. Særlig morgenstunden blir mer stress enn glede når alle skal bringes til skole, jobb og barnehage i tide. Noe har forandret seg de senere årene. Som et svar på tidsklemma jobber mødrene mer deltid, mens fedrene jobber heltid som før. Men, det hevdes at de er blitt flinkere til å "ta i et tak" på hjemmebanen. Dessuten er man blitt flinkere til å kjøpe seg tid. Arbeidsgiverne gir timer hos rengjøringsbyråer i frynsegode, noe som ikke er en dårlig ide siden husarbeidet nedprioriteres for å få mer "kvalitetstid" med barna. Et annet selvsagt svar på tidsklemma er å passe barna selv. Da slipper man sure sjefer, lite fleksible stengetider i barnehager og køtrafikk hjem fra jobb.Offentlig eller privat ansvar
Vi går mot et mer klassedelt samfunn der de som har og kan skilles ut på et tidlig stadium. Det er ikke annet enn forventet at foreldre ønsker å gi sine barn det beste utgangspunktet. Sosialdemokratiet legger opp et gjennomsnittlig livsløp der man tas hånd om fra man fyller ett år til man er godt voksen. Fra barna er fire-fem år er det ikke bare vanlig å ha dem i organiserte aktiviteter om dagen, nei de hentes og bringes til og fra organiserte aktiviteter på ettermiddags- og kveldstid. Kanskje blir barna flinkere av å aktiviseres hele dagen, men de lærer ikke å kjede seg. De får ikke ro over seg til å skape sin egen liksomverden der fantasien og kreativiteten får fritt spillerom. I barnehagen lærer de å være sammen med andre barn, men det behøver ikke å bety at de blir snillere av den grunn. Tvert i mot kan det godt hende at de lærer at det er den som skriker høyest som får de voksnes oppmerksomhet, og at det er de sterkeste som får leke med de morsomste lekene. Med en lik oppdragelse for alle blir vi nok likere og lettere å assimilere, men det er sjelden gjennomsnittsmannen som ender opp som gründer, oppfinner eller nobelpriskandidater. Barnehagene gjør en imponerende innsats for å ta vare på våre barn, men oppdrageransvaret ligger fremdeles hos foreldrene. Så trenger vi da kanskje færre eksperter, slik at foreldrene kan få troen tilbake på at foreldrekompetansen ligger hos dem.
Aina Johnsen
Oslo, Norge, 2000