Artikkel av Aina Johnsen, 30. juni 2001
Barnevernet er ikke lengre en skrekkinstitusjon som tar fra deg foreldreretten dersom de mener at kjøkkengulvet er for skittent. Den nye linjen fra Barnevernet er å støtte foreldrene med diverse hjelpetiltak som avlastning og økonomisk støtte. Det skal mye til for at Barnevernet omplasserer barn.
Barnevernet har en lang historie for å gripe inn i problemfamilier. I Norge har barnevernet vært regulert de siste hundre år av Lov om Behandling av Forsømte Børn (1896 - 1953) (også kalt Vergerådsloven), Lov om barnevern (1953 - 1992) og deretter Lov om Barneverntjenester (fra 1.1.1993). Målet for alt barnevern har vært "til barnets beste". Likevel har barnevernet, som en av samfunnets mest omdiskuterte institusjoner, gjennomgått store endringer de siste tiårene. Medias fokus på "bortførte barn" der foreldrene har stått tårevåte frem og ropt ut sin frustrasjon, har skapt et mer forsiktig barnevern. Nå går kritikken mer ut på at barnevernet griper for sjeldent inn, enn at de griper inn i unøde.
Barnets beste
I barnevernlovens formålsparagraf står det at barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Tiltak som omhandlet i denne lov kan treffes overfor barn under 18 år. I noen få tilfeller tas barna fra moren rett etter fødselen, dersom moren er avhengig av tyngre stoffer og har store problemer med å klare seg selv. I de aller fleste tilfellene prøver barnevernet og hjelpe foreldrene mest mulig slik at barna kan bli boende hjemme. Det skaper ofte større psykiske problemer for ungene å bli dratt ut av sine vante omgivelser. Samtidig er det bred enighet om at barnevernet må inn så tidlig som mulig før skadene er blitt for store. Barn er veldig sårbare de første leveårene, og overraskende mange har psykiske problemer i ung alder. Som du sikkert forstår har barnevernet en vanskelig jobb der de må inn tidligst mulig uten å være overivrige, de må passe seg for medieoppmerksomhet (taushetsplikten gjør at de ikke kan forsvare seg i media) og de sliter med få ressurser. I tillegg er de helt avhengige av tips fra lokalmiljøet, deriblant barnehage, skole og - oss voksne.Gratis avlastning
Det er ingen skam å be om hjelp dersom hverdagen blir for tøff. Skilsmissestatistikken er høyest blant småbarnsforeldre, og familieøkonomien krever som regel at både far og mor jobber full tid samtidig som at de er foreldre på heltid. Presset er enda høyere for aleneforeldre, som må ta mesteparten av ansvaret - og regningene - alene. Familievernkontorene tilbyr gratis veiledning dersom forholdet skranter, og barnevernet kan gi deg et pusterom dersom foreldreansvaret vokser deg over hodet. Råd og veiledning får du gratis på helsestasjonen. De kan også formidle kontakter videre.Høyst sannsynlig har du en liten gutt eller jente i nabolaget som lider av omsorgssvikt. Du kan hjelpe dette barnet ved å være den som ser at hverdagen er tøff. Barnevernet er pliktige til å ta alle tips seriøst, selv om du som tipser ønsker å være anonym. Tipset blir en "bekymringsmelding" som vurderes og eventuelt ender i et eller annet form for tiltak. Jo flere som bryr seg, jo bedre oversikt får barnevernet over hvert enkelt barns livssituasjon. Barnevernet finner du under kommuneadministrasjonen der du bor. Siden Barne- og familieetaten er fylkeskommunal, arbeider barnevernet i Oslo kommune på oppdrag fra barnevernet i bydelene. Det vil si at dersom du trenger hjelp fra barnevernet i Oslo, må du ta kontakt med bydelen der du bor.
Egen bekymringstelefon
Er du usikker på om du selv trenger avlastning eller om det er grunn til å sende inn en bekymringsmelding for naboens barn, kan du ringe Bekymringstelefonen for Foreldre. Telefonen har nærtakstnummer 810 03 940, og har åpent mandag og torsdag klokken 10-20, tirsdag, onsdag og fredag klokken 10-16.Bekymringstelefonen for foreldre er ingen krisetelefon, men en telefon der du som voksen kan drøfte problemer, stille spørsmål, få veiledning og eventuelt råd om hvor du kan henvende deg videre. Telefonen er betjent av folk med barne- og ungdomsfaglig utdanning, og er et supplement til det offentlige hjelpeapparatet.Det er laget en NOU-rapport for deg som vil lese mer: NOU 2000: 12 - Barnevernet i Norge
Aina Johnsen
Oslo, Norge, 2001