Gir
ut bok om barnløshet Artikkel av Aina Johnsen
Christina Gravås Karlsen giftet seg med drømmeprisen sommeren 2002. Etter ”I do” kommer ”to blå” tenkte Christina, og var ikke forberedt på de vanskelighetene som lå foran dem. I dag har 33-åringen gitt ut en bok om ufrivillig barnløshet, er i gang med det femte prøverørsforsøket i Danmark og har sendt inn adopsjonspapirene.
- Denne boken har jeg valgt å skrive fordi jeg selv har savnet det, og synes
det er et tema som er svært lite opplyst. Mine egne erfaringer er bokens
viktigste råstoff, i tillegg til ren fakta som jeg har skrevet ned som en
forklaring, og for at leserne lettere skal forstå hvilke behandlinger som
gjennomgås, sier Christina som vet om mange i samme situasjon, med mange av de
samme tankene og følelsene i en barnløse tilværelse.
- Underveis i prosessen har jeg funnet ut at vi slett ikke er alene om
vanskelighetene med å bli gravid, men at det er et litt ”pinlig” og sårt tema,
som man helst tier om. Noe av grunnen til dette skyldes vel at det er av en slik
psykisk og fysisk belastning at man rett og slett ikke orker, men folk er jo
forskjellige, og hver og en har sin egen historie, men for meg har det vært
bedre å prate om det. Jeg håper at jeg med denne boken kan være med på å hjelpe
andre i samme situasjon ved å prøve, selv om det slett ikke er lett, å tenke
positivt og ikke la noe være uprøvd, og ikke gi opp! Det har hvert fall holdt
motet mitt oppe; det at jeg hele tiden har vært på søken etter medisinske eller
alternative behandlinger som kan være med på å øke fruktbarheten vår. Det å
bestemme seg for å lage barn er vel noen av de få tingene i livet man ikke har
full kontroll over - sin egen kropp og sin egen fertilitet. Infertilitet skjer
faktisk hvert 7.par, understreker Christina ovenfor Lekegrinda.
Boken ”Fra I do til to blå” har Christina gitt ut selv på Kolofon forlag. Den er
skrevet i et muntlig språk, dels i dagbokform. Den er lettlest og har i tillegg
til personlige erfaringer og betraktninger, en rekke faktaopplysninger rundt
feritilitetsfremmede metoder og inferitilitetsbehandlinger. Boken er nyttig
lesestoff for andre som sliter med å bli gravid, og Christinas erfaringer burde
være en vekker for alle oss andre som sliter med bleieskift og henting i
barnehagen. Vet vi egentlig hvor heldige vi er? Tar vi hensyn til at andre kan
ha problemer med å bli gravide, eller buser vi ut med spørsmål og kjepphøye
betraktninger om hvor tomt livet ville ha vært uten barn. Blir vi for
navlebeskuende i vår familielykke? Kanskje er det noen i vår vennekrets som
synes livet er tomt å leve uten barn, og som mislykkes i å fremskaffe egne
poder.
Utdrag fra boken:
Månedene gikk, og hver eneste måned ble jeg like lang i maska når jeg fikk ”tante” på besøk… Var det noe galt med meg? Hadde Thomas dårlig sædkvalitet? Var vi for gamle? Stresset vi? Tenkte vi for mye på det allerede? Dette måtte jeg finne ut av… Jeg ville så gjerne hjelpe kroppen min til ”å ta imot”…kunne det være så vanskelig da? Man putter et frø i jorden og så begynner det vel å vokse??? Riktig næring er jo selvfølgelig en forutsetning, men vi er jo sunne + at jeg er nøye med kostholdet…Etter å ha vært innom Helsekosten på Holmensenteret en dag, fikk jeg tips om homøopaten litt lenger borte i gangen som visstnok skulle være så flink på området. Etter å ha tømt kontoen for kjøp av vitaminer, gikk jeg bort med det samme og bestilte en time. Dagen kom, og jeg gledet meg, fordi dette skulle gjøre susen;-) Først snakket vi litt, og så la jeg meg på en benk hvor jeg fikk akupunktur og soneterapi. Da jeg skulle gå, fikk jeg også med meg en ”urtemiks” som jeg skulle ta hver dag. Det smakte helt forferdelig, men det var selvfølgelig verdt det;-) Jeg var hos henne ca. 10 ganger, og så skulle hun ha ferie, og da droppet jeg å begynne på`n igjen, fordi en barndomsvenninne av meg, Guro, hadde vært hos en akupunktør på Storsenteret, som visstnok var helt fantastisk, litt ”vodoo-woman”! Hun hadde selv vært der og ble gravid like etter… Jeg bestilte en time, hvor det først var innledende samtaler, og så var det en halvtimes tid med nåler. Gjentok besøket her i fire runder, med ca. 14 dagers mellomrom, og fikk da beskjed om at jeg nå ikke trengte å komme tilbake fordi nå var jeg super-fruktbar!!! Jippiiiiii!!!!
Ukene gikk og nye sykluser var i gang, men ingenting skjedde. Hmm, føler jeg må hjelpe til; what`s next? Det er jo så mye å velge mellom:
… alle syklubber med gravide venninner…det er ikke få kvelder jeg har kjørt gråtende hjem, og det er slett ikke fordi man ikke unner venninnene sine alt godt, men det er bare det at man ønsker seg så gjerne barn selv, og når det da føles som om ”alle andre” går svangre, blir man hele tiden minnet på sin egen ufruktbarhet…Mange ganger jeg nesten ikke orket å delta, men Thomas sa at jeg kunne ikke slutte å leve fordi om man ikke får barn. Nei, vel da…og jeg har reist og enkelte ganger har jeg følt meg nesten helt på siden av meg selv…
Jeg har følt at folk er utrolig uomtenksomme og diskuterer og sier ting som at ”det kan man ikke sette seg inn i før man har fått egne barn…” så du må`kke komme her og tror du liksom forstår, assa, fordi dette vet vi bedre, assa !!! Ja, greit, jeg prøver bare å være med i samtalen, og man har vel lov til å mene noe? Mulig man endrer mening når man får egne barn, men man har vel lov å uttale seg for det? I sin egen naivitet, om du vil…
Etter å ha gått på Pergotime i seks omganger uten resultat, var det på tide å få sjekket Thomas. Han fikk tilsendt en rekvisisjon fra en urolog, og fikk beskjed om ”å spare” i minimum 3 og maks 5 dager. Da dagen var kommet, tok De en prat før han fikk med seg et glass og gikk inn på ”r….rommet,” som det kalles. Thomas fortalte at her var det pornofilmer, blader og Dempet belysning, slik at alle forhold skulle ligge til rette for at det skulle gå bra. Man kan jo få prestasjonsangst av mindre… Vi får svar i posten om et par uker….VENTE, VENTE, VENTE!!!
Den dagen svaret på sædprøven kom i posten, var Thomas ute og reiste, så jeg ringte han og spurte om jeg kunne åpne det, men nei da, han var vel like spent som meg, så han ville åpne det selv… så den dagen han kom hjem tok han med seg posten og noen aviser med på do, og som vanlig satt han der og leste og trykket i et kvartèrs tid…det føltes myyye lenger! Da han kom opp hadde han et lite smil rundt munnen, og var veldig fornøyd med resultatet! Verdiene var godt over det De burde være….JIPPI! Da er hvert fall alt i orden, men hva er galt da da????
Hmm, det ligger nok i hodet, men man blir da søren meg ikke gravid i hodet heller?!?!
Jeg tenker sånn at man putter et frø i jorden, så må det da søren meg vokse, selvfølgelig må god jord og gjødsel være til stede og hjelpe til, men vi er jo sunne og spiser variert, kuttet ut light - brus, kaffe, drikker svært sjelden alkohol, slutt med all fest - røykingen…hmmm, var det noen som sa jeg ikke prøvde? Hvor ”normalt” skal man leve da?
En STOOR lettelse (selv om jeg fortsatt lurer på hvorfor det ikke klaffer)) jeg skal ta fire prøver neste syklus for å påvise eggløsning, men nå i kveld har jeg positiv EL test, så jeg føler i dette øyeblikk at alt ligger til rette for et lite nurk….det er så god følelse ;-) for skuffelser og tunge tanker har tatt overhånd lenge…skuffelsen vil bli enda større om tante kommer denne måneden, men akkurat NÅ føler jeg for litt optimisme….;-)
I disse tider må man glede seg litt også!
Må jo holde motet oppe, og håpe at det en gang skal klaffe…! Godt å ha godfølelsen, får håpe man treffer denne gangen da…
Jaja, da kom mensen, kommer hvert fall når den skal….syklus på 26 dager og 24 dager annenhver mnd….så rekker nesten ikke å blir ferdig med tante, før man er fruktbar igjen, men det er for så vidt deilig også da…man får liksom opp motet på slutten av hver ”tante”….
Slipper hvert fall å kaste vekk en test da…nå har det jo kommet sånne tester fra RFSU også, som man kan teste en uke FØR tante, så da blir ventetiden ikke så lang, men stressfølelsen på at dagene etter EL skal gå fort blir desto mer høy…jada, enten så er det ene eller så er det det andre ;-) Hi, hi, man må jo le litt også….hva dreide livet seg om før à?
Thomas syntes at jeg er altfor fokusert og at jeg må slutte å tenke på det hele tiden…lett å si!!! Jeg fikk forresten en bukett med roser og et koselig kort av han forleden…der stod det; ”Kjære Christina! Vet at du tar det tungt i forbindelse med familieforøkelse, men jeg vet at dette vil ordne seg etter hvert, og du skal vite at jeg elsker deg like mye uansett. Thomas.”
Takk, takk og tusen takk…
Er skikkelig irriterende å høre om De som liksom har kommet til ved en ”glipp” eller med en gang man har sluttet på pillen…blir deppa når jeg tenker på De som misser litt på tidspunktet på mini - pillen og VIPS! Så begynner frøet å spire – og her sitter jeg og sanker alle kjerringråd jeg kan komme over og det sitter ikke en eneste måned….
Man prøver sikkert for mye….har jo hørt om flere som har gitt opp – så fikk De det til med en gang, eller begynne å sette i gang adopsjonsprosessen.
Utdrag fra boken:
Fra
"I do" til to blå
Oslo, Norge, 2005