Hilsen Mette

Hei Mette
Så lenge barnet legger på seg og virker våken og opplagt, er det neppe grunn til å engste seg. Ikke alle er like grovbygde i utgangspunktet. Problemet er ofte at både mor og barn blir stresset av å hele tiden følge med på hvor mange gram barnet legger på seg om dagen, noe som kan føre til lav melkeproduksjon og dårligere matro. Vent med flaska til legen sier det er nødvendig, jeg vil tro at sønnen din klarer å ta for seg av livets goder om kort tid.

Hilsen Aina

Hilsen vordende mor

Hei vordende tvillingmor
Lekegrinda ble faktisk til på grunn av artikkelen "med puppen på vranga". Jeg var en noe frustrert (og nybakt) mor som oppdaget at livet med barn ikke er så enkelt som det de fleste spedbarnsbøker gir inntrykk av. Magasinjournalistikken er muligens enda verre når det gjelder å male foreldrelivet i pastellfarger, og jeg opplevde egentlig ikke å finne de svarene jeg søkte etter. Alle statistikker viser at "lykkefølelsen" synker betraktelig under småbarnsperioden, og at uforholdsmessig mange jenter får psykiske problemer. I tillegg viser skilsmissestatistikken at mange velger å gå fra hverandre nettopp i denne kritiske perioden. Lekegrinda er laget for de som faktisk har problemer med å være eller bli foreldre. Her er det samlet råd fra foreldre til foreldre, uten å ta så mye hensyn til hva ekspertene sier. Det kan godt hente at mine eller andres erfaringer virker " basert på sinte følelser". Noen erfaringer er negative, men de er ikke nødvendigvis mindre sanne for det. Min antakelse har vært at de som søker om foreldrerelatert stoff på nettet, er ute etter faktakunnskaper og andres tungt ervervede kunnskaper. Kosestoff om egen og andres gullunger gjør seg best i glanset papir på Narvesen.

Boka kan også jeg anbefale til Lekegrindas lesere.

Hilsen Aina

Det jeg egentlig ville med dette innlegget var å kommentere det at de som sier de har hatt problem med ammingen, men fortsatte, tror de er så mye bedre enn andre. Det er ikke sant, ihvertfall ikke når det gjelder meg! Jeg har slitt og har hatt røde brystvorter og vondt under ammingen. Men, det gikk over og etterhvert ble det FINT å amme. Jeg ammer enda gutten min, det virker som om han begynner å miste interesse, håper ikke det. Jeg synes det er dumt at vi som har hatt problemer når det gjelder amming, ikke kan få lov til å snakke om det. Kanskje de som ikke får det til, eller som får problemer, kan se på det som en oppmuntring, ikke vet jeg! 

Jeg håper at venner og mødre jeg har snakket med ikke har blitt fornærmet, og går rundt å tror at jeg er "høy på pæra" for det er jeg ikke, selv om jeg stresset med amming, og fikk det til etterhvert!!!!!
 
Hilsen Sidsel :)

Jeg har stor tro på at størstedelen av problemene rundt barn, og så også amming, først og fremst bunner i menneskers trang til "å gjøre mest mulig ut av minst mulig" Enhver situasjon i livet skal analyseres og gjøres mest mulig omstendig, slik at man I HVERTFALL ikke skal få ro og anledning til å la det gå sin naturlige gang. For det er faktisk naturlig det er! Å få barn, 
og amme og alt som følger med. Og alle andre dyr gjør det. De føder sine føll og sine valper, og lar dem die, uten og tenke over hvorfor, og uten å bli stresset av andre som skal vise hvordan. Det er da ikke sammenlignbart med mennesker, jeg synes jeg hører det...  Fra første time jeg hadde hos jordmoren under graviditeten, ble jeg nok sett på som rar og likegyldig ovenfor det å få barn (bryr hun seg ikke om barnet), bare fordi jeg ikke har noen interesse av å diskutere og lure på alt og ingenting. Det som skjer er NATURLIG, så hvorfor mase med det? På sykehuset dro jeg hjem dagen etter fødselen. -Å nei, hvordan klarer du det uten råd og veiledning i hue og ...? Barnepleierene ristet oppgitt på hodet, dette går ikke bra...  Kanskje det er nettopp fordi jeg har meldt meg ut av "mas og kjas klubben" at alt har gått 100% problemfritt fra dag en???

Hilsen meg

mvh
Jane Huseby
(UK statsborger bosatt i Norge)

Etter å ha gjort det eg følte eg kunne for at barnet mitt skulle få den viktige morsmjølka, var eg utsliten. Eg trappa ned, og gjekk over til erstatning. No gler eg meg over dottera mi, og har overskot til å leika og kosa meg med henne. Heldigvis opplevde eg aldri noko press frå helsesystera, men likevel vil ein jo gjerne gjera det som er det beste for barnet. Elles i samfunnet tykkjer eg derimot dei fleste har svært lita forståing for ammeproblem. Ein vert møtt med eit kritisk blikk, særleg frå mødre som aldri har hatt dei samme problema. "Har du no verkeleg prøvd skikkeleg?" er det som dei seier.  No greier eg å heva meg over desse, og eg føler meg ikkje lenger mislukka og dum. Jenta mi er eit levande bevis på at det går an å ha det bra også utan morsmjølk. Sjølvsagt er amming det beste for barna våre, men ikkje for ein kvar pris! Eg trur at alle barn har det betre med ei kjende eg meg godt att, enn med ei som slit seg ut for å få pressa ut dei livgivande dråpane. Sjølv er eg òg oppflaska på erstatning. Eg har verken astma eller allergi, og eg har ikkje ein einaste sjukedag frå jobben. Så til alle som slit: De er ikkje åleine. Berre hugs at barnet dykkar kan overleva på anna enn morsmjølk. Tusen takk til leikegrinda som hadde mot til å ta opp dette viktige emnet! Det er vel verdt det for alle oss som trur me er dei einaste i verda med ammeproblem, sjølv om eg ser at de òg har fått noko negativ kritikk!

Nybakt mor

Hege