Hvis man spør voksne folk om hva deres drøm er for hvordan de egentlig vil leve, så vil vel mange svare at de, i tillegg til å ha kjæreste og egne barn, vil leve i et nærmest daglig sosialt fellesskap med en gruppe mennesker, kanskje på ca 10-30 personer, hvor gruppemedlemmene i stor grad beskytter hverandre innad. Mange pattedyr er tydeligvis i stor grad avhengig av å leve i flokk, og for meg så virker det ganske tydelig at også menneskene har et slikt grunnleggende behov. Hvor jeg finner bevis for det? Vel – jeg lytter dypt til mine egne følelser om hvordan jeg egentlig vil leve. Og det er i alle fall bevis nok for min egen del.
For å få tilfredsstilt et slikt grunnleggende behov for flokktilhørighet i vårt moderne samfunn, så er jo folk flest stort sett da henvist til de etablerte samfunnsinstitusjonene som skole, arbeidsliv og lignende, rett og slett fordi det jo stort sett er de som sitter med nøklene til menneskenes fysiske behov og derved også til størst samfunnsaksept. Men hvis vi tar som eksempel vårt moderne arbeidsliv, så har jo ikke det bestandig helt sammenfallende mål med et naturlig flokkfellesskap, fordi, hvis vi tar som eksempel en arbeidsleder, så kan han føle seg sterkere tilknyttet et annet nettverk som kan se det som hensiktsmessig at lederen tyner flokken han er arbeidsleder for.
Det er vel ikke tvil om at folk flest i arbeidslivet, i stor grad, både bevisst og ubevisst, bruker arbeidsledere som rollemodeller, fordi man nok ofte tiltrekkes det som kan få dem høyere opp på rangstigen i arbeidslivet. Men det er jo tydelig at en del av disse arbeidslederne er dårlige rollemodeller, fordi de for eksempel kan gjøre omfattende bruk av splitt og hersk-teknikker for å unngå at flokken vender seg mot dem. Siden folk flest i arbeidslivet vanligvis også oppholder seg såpass mange timer i hverdagen på en arbeidsplass, så er det vel heller ikke tvil om at splitt og hersk-teknikker i stor grad kan overføres til deres egen oppførsel som en slags ryggmargsrefleks. Og da klarer man jo selvfølgelig ikke å legge ifra seg en slik oppførsel fullstendig i privatlivet overfor sin partner og sine barn.
Nøkkelen til løsning må vel da være at paret er villig til å jobbe med forholdet, slik at de ved erfaring, og/eller ved å søke kunnskap utenifra, blir bevisste på at man for å oppnå harmoniske nære forhold, ikke kan ”kjøpe seg fri”, men i stedet må vise en svært omfattende inkluderende holdning overfor partneren og egne barn. For ellers så vil det nok dannes en generell kjølighet i forholdet, hvor mistenksomhet og mistillit stadig ligger og gnager. Det er nok mange som underbevisst prøver å bruke sin private partner som en rangstige til å klatre på, slik som de er vant til i arbeidslivet, men rangstigen fører jo da til tragedie, og ikke til en ekstra fjær i hatten som de kanskje er vant til i arbeidslivet.
Jeg mener det var lettere å få til en slik omfattende inkluderende holdning i privatlivet på 60 og 70-tallet i vårt moderne samfunn, for i dag så mener jeg at disse ovenfornevnte etablerte samfunnsinstitusjonene generelt krever mer lojalitet av folk, og at det således også generelt har blitt en større bråkjekk sjargong i samfunnet. Derfor så virker det for meg som om nære og intime forhold i større og større grad blir sentrert om sex – som om det skal være en slags prestasjonsidrett. Men hvis en først har bestemt seg for å ville tilnærme seg et menneske som en blir kåt av, for å ha nær kroppskontakt, så mener jeg det mest tiltrekkende er den nærheten og kroppskontakten som en eventuelt kan oppnå med omfattende gjensidig lek. For ellers så kan nok parforhold lett bli ”en avtale om sex”, og hvor sexen etter hvert omtrent ikke blir større tilfredsstillelse enn å onanere med seg selv. Hvis en ser på sex som en prestasjonsidrett, så blir en jo også opptatt av om en bruker riktig teknikk, og det kan jo gi prestasjonsangst, men hvis en ser på sex mer som en aromatisk nytelse, så blir en nok mer opptatt av å bruke hendene til å stryke, føle og klemme enn til å bruke det en har mellom beina. Men før en kommer dit, så er det nok svært mange som må jobbe mye for å få kontakt med sin egen kjælenhet. For å vise kjælenhet er jo tydeligvis en svært stor tabu for mange voksne mennesker i vårt moderne samfunn.
I dag trenger nok mange også en sterkere bevisstgjøring om hva slags vesener barn egentlig er, og om hva slags plass de trenger, og om hva de kan gi tilbake. For jeg ser mange eksempler på barn som i sjargong omtrent blir behandlet som små voksne, og hvor foreldre bruker kjeft når barna selvfølgelig mentalt ikke klarer å oppføre seg som små voksne. Jeg tror det var Jens Bjørneboe som mente at det alltid bør være en viss munterhet i samværet mellom barn og voksne. Det er jeg helt enig i, og hvis folk tenker tilbake på sin egen barndom, så er det vel mange som er enige med meg i at mange ville tatt skade av det dersom de i sin barndom i større grad hadde blitt hemmet i å utfolde sin barnslige munterhet. Det har vel også noe med at mange da erfarte at det under omstendigheter hvor det tillates mye munterhet, så kan munterheten fort gli ubemerket over i gjensidig lekenhet. Og gjensidig lekenhet mener jeg er en ennå sterkere tilfredsstillelse enn bare munterhet. Men det er jo avhengig av at det ikke blir sett på som tabupreget av barnas myndighetspersoner, fordi en del tydeligvis ser på slikt som noe altfor barnslig som de øyensynlig fortest mulig vil luke vekk.
Barna kan nok erfare at det er mye mer tilfredsstillende for dem å gli inn i et mentalt fellesskap med andre mennesker gjennom gjensidig lek, enn om de i stedet hadde fokusert på å få egen tilfredsstillelse gjennom maktarroganse. Og slik så får de nok også lettere diplomatiske evner som voksne. Det å få munterhet til å fungere godt i en dialog, er tydeligvis ofte avhengig av at en må kunne godta å kunne bli litt forulempet uten en tar altfor mye på vei. For når en selv viser munterhet, så kan en jo selv slumpe borti å forulempe andre. Kanskje uten selv å være klar over det. For ved munterhet så knyter en vel mer opp båndene rundt seg selv og lar spontaniteten i større grad styre.
Barnslig munterhet er jo en uredd form for utforskning av andres personlighet, og når barn i stor grad får utfolde seg slik, så får de nok også flere tilfredsstillende tilbakemeldinger, for et åpent og muntert ansiktsuttrykk oppmuntrer jo i større grad til det. Deres erfaring i menneskelige adferdsmønstre blir nok da betydelig større enn om de i mindre grad hadde fått utfolde en slik munterhet. Og hvis munterhet stadig får gli over i gjensidig lek, så vil de nok da, som voksne, lettere forstå at hvis selvironi tillates, så vil nok det gi en selv mer karisma enn hvis selvironi erstattes med arroganse.
Når det dannes personlige parforhold, så er det er nok mange som har erfart at den første sterkt berusende erotiske tiltrekningen fort går over i en mer svakere erotisk tiltrekning. Det har vel kanskje noe med menneskenes tilpasningsutvikling å gjøre, som kanskje tilsier at menneskene under visse forhold ønsker å formere seg med mange forskjellige typer personer. Men selv om den erotiske tiltrekningen mellom paret blir svakere etter hvert, så føler nok mange det, i dagens moderne samfunn, som en ekstra trygghet å være i et lengre personlig parforhold i tillegg til å ha en flokktilknytning. Det er vel rett og slett fordi en kan føle at en er blitt godt kjent med partneren, og at en har tilpasset seg slik at en føler at partnerens nære nærvær er en trygghet i forhold til hva en føler en ellers kan komme borti.
For at et slikt forhold også skal fungere godt i hverdagens trivialiteteter, så bør vel hver av partene føle at de får omtrent like mye medbestemmelsesrett, og på den måten så må en vel kunne si at de da blir hver sine ledere. Men hvis de da tar etter en viss type ledere i arbeidslivet, av den typen som leder med aggressivitet, arroganse, ensporethet og en lite lyttende holdning overfor sine nære medarbeidere, som en kan kalle for falske ledere, så blir det nok et parforhold preget av mistenksomhet, krangling og sjalusi, og derved mye mindre harmonisk enn det kunne blitt.
Men det er jo selvfølgelig ikke nok med munterhet og gjensidig lek for å kunne leve på en god og harmonisk måte, for alle har jo selvfølgelig også behov for å vise myndighet, som jo også er en del av munterhet og gjensidig lek, for å kunne hevde seg selv. For hvis man tenker etter, så er det vel ikke mulig å forklare hvordan en altomfattende rettferdighet skal kunne fungere. Det måtte vel for eksempel innebære at man kunne lese andres tanker. Og uten myndighet så vil vel folk omtrent se ut som om de er forkledd som ”grå mus” – som heller ikke er velkomne hos musene. Men myndighet er jo ikke det samme som sinne, for myndighet kan jo gi gjensidig respekt og trygghet overfor en motpart, men sinne gir vel alltid en viss form for utrygghet til minst en av partene. For den som har mulighet til maktmisbruk, kan jo tydeligvis bruke sinne som en taktikk for å hevde seg selv og for å holde andre nede. Men ved utøvelse av myndighet i stedet for sinne, så blir nok ofte veien kortere til et inkluderende smil. Myndighet kan jo til og med utføres med et inkluderende smil om munnen.
Hvordan skal man da lære seg å kunne bruke større myndighet? Vel – det enkleste er vel å ta etter kroppsspråket en ser til folk som utøver myndighet. Og for at testingen av det ikke skal bli for skremmende for en, så kan man jo for eksempel begynne med å prøve det på barn når det er nødvendig at de må korrigeres. Men, som sinne, så kan tydeligvis også myndighet misbrukes, for eksempel i deler av arbeidslivet, fordi det for eksempel kan være økonomisk lønnsomt for lederen å gjøre det. Men hvis myndighet forsøkes misbrukt i et personlig parforhold, så vil det nok bare bidra til å forsure forholdet ved at det i større grad utvikles gjensidig desperasjon i stedet for gjensidig tillit, og slik minsker en jo også hverandres evner til å vise myndighet.
Hvis en ser på gjensidig barnelek, så kan en jo se hvordan barns myndighet og klukkende barnelatter kan gå hånd i hånd. Tenåringer, og også mennesker i andre livsfaser, vil nok av og til miste en del av oppskriftene på hvordan de skal utføre myndighet. Når tenåringer for eksempel gradvis mister en del av den typiske barnebedårenheten, som nok gjorde det lettere for dem å få rom for myndighetsutøvelse, så må jo den gradvis erstattes med noe annet når de vokser til, for at de skal kunne opprettholde samme myndighetsnivå. Og hvis de ikke finner det, så er det vel naturlig at det tapet ofte erstattes med aggresjon. Når tenåringer kommer i en slik periode, så har tydeligvis noen valgt å kalle perioden for trassalder. Jeg synes det er mer riktig å kalle en slik periode for protestperiode. Generelt så vil nok foreldre til ungdommer, når ungdommene viser mindre barnebedårenhet enn tidligere, holde dem mer på avstand, slik at foreldrene får mer tid til egne sosiale liv. Så for meg så er det ganske tydelig at det å kunne tilegne seg tilstrekkelig myndighet gjennom livet er en kontinuerlig prosess, som både er avhengig av at en blir oppmuntret til å utøve myndighet som kommer av seg selv, men også avhengig av at en har gode myndighetsforbilder å ta etter i sin nære omgangskrets.
Hvis man teknisk lærer seg hvordan myndighetsutøvelse fungerer, så betyr jo ikke det bestandig at man raskt kan trene seg opp til å kunne utøve betydelig større myndighet. For hvis en for eksempel er skviset ut av ”det gode selskap” i samfunnet, så har det uten tvil også gått sterkt ut over ens funksjonsevne. Hvilket bevis jeg har for det? Vel – det er vel en grunn til at tydeligvis de fleste viser sterk redsel for å bli skviset ut av ”det gode selskap”? Og folk som viser større vitalitet har jo tydeligvis også større tiltrekningskraft på andre mennesker, og det er nok også derfor generelt lettere for dem å opparbeide større myndighet.
Det kan nok komme som en stor overraskelse på mange, i dagens moderne samfunn, når de finner ut hva foreldrerollen egentlig innebærer. For et par generasjoner tilbake så levde jo generasjonene mer i storfamilier under samme tak, slik at blivende foreldre nok ofte hadde fått mer erfaring i hva foreldrerollen skulle gå ut på. Og ungene ble nok mer sluppet ut i det nære boområdet, og slik ble det kanskje generelt lettere for dem å gjøre selvstendige erfaringer kanskje som en trening til større selvstendighet. Så generelt sett så er det er nok derfor en fordel at foreldre i dagens moderne samfunn jobber mer bevisst med hva foreldrerollen bør inneholde.
Det at både jenter og gutter går i samme skoleklasse nå i moderne tid, har nok kanskje bidratt til generelt større kunnskap for ungdommer om det motsatte kjønn, men allikevel så mener jeg at den rollen voksne har i private par nok generelt kan være vanskeligere nå enn for et par tiår tilbake. Og min påstand om en større bråkjekk sjargong i vårt moderne samfunn er nok den beste samlede begrunnelsen jeg finner for det.
Jon Vogt, www.gjensidiglek.org
Har du synspunkter, meninger, innspill, ris eller ros...?
Kontakt Lekegrinda på redaksjon@lekegrinda.com
Oslo, Norge, 2005