Artikkel av Aina Johnsen Rønning/Ingrid Jeanette Flåterud
I disse likestillingstider snakkes det mye og ofte om kvinners rett til å velge. Mulighetene er, og skal være, endeløse, og det jobbes iherdig for likelønn blant kjønnene. Om man som kvinne velger seg en fin karriere og når høyt opp på lønnsstigen, blir hun applaudert og mottar stor beundring fra den øvrige verden. Men om man derimot, likestilling til tross, velger å være hjemme sammen med sine barn etter endt foreldrepermisjon, får man ofte et forklaringsproblem. Man har foretatt det eneste valget samfunnet ikke like lett aksepterer. Man er hjemmemamma, skriver Ingrid Jeanette Flåterud, redaktør av nettstedet Hjemmemamma.
I de siste årene
har det nemlig skjedd mye med hvordan man ser på hjemmeværende kvinner. En gang
for mange år siden var det nærmest en selvfølge at man var hjemme, om man ville
det selv eller ei.
Undertrykte pussekluter?
Yrkesaktivitet hørte tidligere de ugifte kvinnene til, og livet bestod for det meste av å vaske klær, lage middag og skure gulv. Så kom kvinnefrigjøringen på 70-tallet, og feiet kvinnene vekk fra kjøkkenbenken og inn på arbeidsmarkedet. De yrkesaktive kvinnene representerte plutselig normalen, og ble dermed det som var mest anerkjent av samfunnet. De hjemmeværende, derimot, ble enten sett på som undertrykte, gammeldagse pussekluter, eller som samfunnstapere som likevel ikke hadde noen plass i arbeidslivet.Dessverre finnes det spor av disse holdningene ennå i dag. Det forventes gjerne at barna skal i barnehagen fra fylte ett. Om de fortsatt er hjemme etter denne alderen, er det ofte opplest og vedtatt at dette skyldes manglende barnehagedekning, og at mor egentlig ønsker seg ut i arbeidslivet igjen snarest mulig – dersom hun da ikke er uføretrygdet eller på en eller annen måte refusert av arbeidsmarkedet. Og det er nok litt sannhet i dette. Noen er hjemmeværende nettopp av disse grunnene. Men det finnes også mange av oss som er helt eller delvis hjemmeværende av eget valg.
Mer tid med barna
De fleste selvvalgte hjemmemammaer velger denne løsningen, ikke overraskende, for å tilbringe mer tid sammen med barna og for å unngå å bli fanget i tidsklemma. En hjemmemamma vil alltid være lett tilgjengelig for alle gleder og sorger som måtte inntreffe i barnas hverdag, og har samtidig anledning til å ta vare på hus og hjem slik at dette ikke går utover en alt for kort helg sammen med familien eller dyrebare voksenkvelder. Hun vil være den som selv oppdrar sitt barn, uavhengig av hva noen års- eller rammeplan måtte mene om hennes oppdragelsesfilosofi. Og sist, men ikke minst, all den innsatsen hun legger i en arbeidsdag, vil hun investere i dem som betyr mest for henne, og ikke i en eventuell arbeidsgivers visjon. Det er også mange hjemmemammaer som velger å jobbe eller studere hjemmefra, for å skaffe seg en inntektskilde i tillegg til mannens lønning.For det er ikke til å stikke under en stol at det kan være tøft økonomisk å velge å leve på bare en inntekt. Om mor i huset ikke har noen annen inntekt enn barnetrygd og kontantstøtte, blir man tvunget til å se på husholdningsøkonomien med nye øyne for å strømlinjeforme budsjettet mest mulig. Kanskje blir man nødt til å ofre litt for å få det til å gå rundt, men veldig ofte vil gevinsten gjøre opp for tapet og vel så det. Man vil også se ganske raskt at livsstil og forbruk ikke lenger er det samme som før man fikk barn, slik at det ligger helt andre forutsetninger til grunn enn det gjorde tidligere. Det er for eksempel ikke sikkert man har like mye tid til å sitte foran TV eller i telefonen som før, og bare der forsvinner gjerne et par poster fra utgiftslista.
Holdningen avgjør
Det er spesielt to innvendinger som utmerker seg når temaet kommer opp i venninnesamtaler og på internetdebatter: Kjedsomhet og sosial ensomhet for både mor og barn. Til det er det bare en ting å si: Det blir hva du gjør det til. Hvis du vil tilbringe dagene foran Oprah og Glamour, så blir hjemmetilværelsen ganske sikkert uutholdelig etter hvert. Hvis du derimot planlegger dagene dine og legger opp til spennende utflukter og aktiviteter, er saken ofte en helt annen. Det er ofte holdningen til det å være hjemmeværende som avgjør hvordan det blir. Ser man på det som en mindreverdig tilværelse, er det selvfølgelig svært utilfredsstillende. Men om man fokuserer på meningen i det man gjør og klarer å se verdien i det selv om samfunnet ikke nødvendigvis er like enig, blir også dagene menings- og verdifulle.Hva det sosiale angår, så gjelder det å være kreativ. Om man ikke er bundet av arbeidstider selv og har venner og familie som enten selv er hjemmeværende, jobber i deltidsstillinger eller skift, er det nemlig ikke så vanskelig å finne sosiale atspredelser for verken seg selv eller barna – og kanskje det til og med blir litt lettere å ta vare på venner hvis man ikke har timeplanen full fra før. Dessuten finnes det forskjellige tilbud rundt omkring, som babysvømming, åpen barnehage, barnesanggrupper og så videre. Om man ikke finner det tilbudet man ønsker seg, så kan man kanskje starte et selv? Helsestasjonen kan for eksempel være behjelpelig med å spre det gode budskap hvis man for eksempel ønsker å starte en lekegruppe så arvingen kan bli kjent med flere barn på samme alder.
Like mye verdt
De fleste mødre vil alltid velge det de mener er best for seg og familien sin. Det er ingenting galt med å ha barna i barnehagen hvis det er det som er det mest hensiktsmessige. Men vi som velger annerledes har også en rett til å ta det valget, uten å måtte forklare eller unnskylde oss for resten av verden. Vårt valg er like mye verdt som alle andre karriere- eller livsstilsvalg. Vi fortjener også å kunne stå med rak rygg og hevet hode når vi forteller andre hva vi gjør.
Alt vi ber om, er frihet til å velge. Vi også.
Oslo, Norge, 2008