Artikkel av Elisabeth Nesvold
Alle vet at lek er viktig for barnet, men fagfolkene er uenige i hvordan man skal leke med ungene. Rammeplanen sier ingenting om hvorvidt barnehagepersonalet selv skal leke med barna, noe artikkelforfatter Elisabeth Nesvold reagerer på. Hvor mange leker som ungene skal ha tilgjengelig, og hvor læringsfokusert man skal være i leken med små barn, er man heller ikke enige i.
Bearbeider
inntrykk
Alle barn er født med evnen til å leke. Den er helt naturlig. Barn
kan leke når som helst og hvor som helst. Det finnes ingen grenser for når og
hvor barn leker. Når barna er små lærer de først ved stellebordet. Der lærer de
turtaking; de voksne leker med barna med å bable litt til dem og barna svarer
med å bable tilbake. Dette er en av de grunnleggende faktorene for lek. Når
barna blir litt større går de videre til neste fase. Der leker barna ting de
kjenner seg igjen i. Gjerne ting de har sett at foreldrene og søsknene gjør. Da
leker de at de går på skole og kanskje går i butikken for å handle og lignende.
Neste fase går ut på at barna leker at de er andre enn seg selv, og det er da
leken kan bli skummel. For mange krever det mye mot å være en annen person enn
det du er.
Når barn leker gjør de seg fortrolige med det de har opplevd. Hvis et barn har vært hos tannlegen kan barna i barnehagen leke tannlege i mange dager. Dette fungerer som en prosess der barna kan få ut de følelsene de har når de har vært hos tannlegen så de kan bearbeide og uttrykke erfaringene sine gjennom leken. Den som har vært hos tannlegen retter de barna som ikke helt vet eller husker hvordan det var hos tannlegen. Slik lærer barna av hverandre og tannlegeleken blir mye mer virkelig. Hvis et barn har veldig lyst å holde leken i gang selv om noen gjør feil så går barnet ut av leken og retter det barnet som gjør en feil slik at leken blir så rett så mulig og kan fortsette. Dette kalles metaperspektiv og er veldig vanlig blant barn.
Barn med god fantasi leker lett
Barn leker forskjellig inne og ute. Ute er det ofte kaosleker som gjelder. Barna leker sisten, boksen av, slå på ringen, politi og røver og andre ting der de springer rundt. De kan også leke stille leker som bondegård med kongler eller i sandkassen. Inne leker ofte barna litt mer rolig og ofte med ting, som dukker, biler, klosser o.l.Et spørsmål som kan dukke opp i barnehagesammenheng og hjemme, er hvor mange
leker barna skal ha. Vi har gode eksempler på at barn kan leke hva som helst med
det meste. En pinne kan bli til en fiskestang, en stein til en bil og et blad
til en hest. Derfor trenger kanskje ikke barna så mange leker? Barn med dårlig
fantasi eller som er usikre på seg selv trenger kanskje disse lekene slik at de
tør å være med. For dem er det nok enklere å leke bil med virkelige biler enn
med en stein. Derfor bør det være litt av hvert av leker, men de behøver
antakelig ikke stå fremme hele tiden.
Ofte er det prosessen som er viktig. Barn brukte gjerne tid på å forberede
leken; ommøblere Barbie huset og kle på dukkene de rette klærne før de begynner
på leken. Når mamma kommer ned for å spørre om hun kan være med å leke, får hun
høre at barna ikke har begynt å leke. Men, prosessen er jo også lek. Dette kan
vi også se når barn lager sandkaker i sandkassa for så å rive dem og barn som
bygger store LEGO slott og ikke "leker" med dem. Der er nemlig ofte prosessen
som er viktig og ikke selve "leken".
Skal leken kastes på barna?
Tidligere var lekegrupper veldig populære i barnehager, der laget førskolelærerene grupper som de mente skulle passe sammen. Man bestemte gjerne at på mandagen skulle den ene gruppa leke med LEGO, på tirsdagen med dukker, mens en annen gruppe skulle leke med LEGO på tirsdagen. Slik fikk alle leke med alt og de samme som okkuperte ikke dukkekroken hver dag. Førskolelærerene fikk også satt sammen grupper med barn de mente skulle passe sammen, som hadde noe å lære hverandre eller likte hverandre godt.Friedrich Fröbel (1782–1852), ”skaperen” av barnehagen mente at leken ikke skulle kastes på barna. Den skulle komme naturlig og Fröbel laget derfor mange forskjellige leker som han tilbød barna i barnehagen. Alle barn er forskjellige og leken måtte falle naturlig for hvert enkelt individ. I følge Fröbel er leken det som får læringa i gang. Han var veldig bevisst på at læringa skulle være gøy.
Det finnes både grovmotoriske leker og finmotoriske. De grovmotoriske hjelper barna med forskjellige ting som bevegelse og balanse. Barna får utfordret seg selv ved å klatre høyere og hoppe lengre en det de har gjort før. Dette lærer de masse av. Hvis barna detter ned lærer de forhåpentligvis at det er vondt å falle og er kanskje litt mer forsiktig neste gang. Barn som ikke lærer dette når de er små kan få problemer når de er eldre.
For lite konkurranse i barnehagen?
Under regelleker som gjemsel, slå på ringen, boksen av o.l. lærer barna også mye. De lærer å vente på tur, å følge regler, og kanskje å bli bedre tapere. Dette er leker som blir lært videre fra de litt eldre barna til de yngre.Man kan stille spørsmål ved om barna lærer for lite konkurranse i barnehagen. Alle skal være vinnere, noe som kan være å lure ungene. Når de da begynner på skolen så blir det konkurranse, i gymtimen f.eks. der har de leker der noen vinner og andre taper. Nå mener jeg ikke at barna skal bli lært opp til dette helt fra begynnelsen av, men kanskje i løpet av det siste året i barnehagen slik at de kan få lære seg til at det er vinnere og at de alltid kommer til å bli sånn.
Kunnskapsdepartementet mener at lek er så viktig for barna at de har avsatt et helt kapittel til lek i Rammeplanen. Det står at leken er en del av barnekulturen og at utelek må tas vare på. Kunnskapsdepartementet mener at barna bør få impulser til leken gjennom nærområdet. De mener også at barnehagen må legges tilrette slik at det oppfordres til variert lek og at personalet må støtte og oppmuntre barn til lek. Undertegnede reagerte litt på at det ikke står noe om i Rammeplanen om at de voksne skal delta i leken med barna. Dette tror jeg er viktig, spesielt dersom det er noen barn som ikke klarer å leke sammen med de andre å trenger litt hjelp til å være med.
Oslo, Norge, 2006