Artikkel av Aina Johnsen, 30. juni 2001
Lekeplassen er livets første virkelige prøve. Her møter unger og foreldre det virkelige liv for første gang. Hjemme er det lett å megle mellom gjenstridige barn, og unger på besøk er som regel villige til å jenke seg. På lekeplassen er det ikke en gang sikkert at foreldrene er i nærheten.
Hva gjør man når fremmede unger stikker av med lillebrors spade? Og hvordan blir man enige om felles "lekeregler" med foreldre man knapt har snakket med tidligere. Det er ikke til å stikke under en stol. Noen unger (og det er selvsagt alltid andres unger..) eier ikke oppdragelse. De mobber, slår, stikker av med andres leker og hører ikke etter når de blir snakket til. Enda verre er det at foreldrene overser oppførselen, eller er totalt fraværende. Hva gjør man egentlig når lekeplassen blir en arena for gråt og tenners gnissel?
Pass alltid på
Frem til barnet er fire år bør du - eller andre voksne som du stoler på - alltid være i umiddelbar nærhet. Selv om du stoler på at ungen ikke klatrer i fjellvegger eller springer ut blant biler, kan du ikke stole på andres unger. Dessverre. Bor du i et barnevennlig område kan du lempe på tilsynet når ungen blir litt eldre, dersom du føler at det går greit. Som voksen er det lett å glemme hvor tøffe unger egentlig kan være mot hverandre. Større unger tar ikke alltid hensyn til mindre unger, og omsorgssvikt kan skape aggressive barn selv i de peneste områdene av byen. Dessuten er det stadig flere som lider av ADHD og andre psykiske lidelser som gjør dem uberegnelige. Moralen er med andre ord å holde et godt øye til barnas lek. Grip inn dersom du synes leken blir for tøff eller noen av ungene blir mobbet. Det beste er å gripe inn uansett hvem som blir mobbet, siden barn som allerede lider av omsorgssvikt er de som oftest blir mobbet av andre barn. Ved å være en voksen som ser, kan du hjelpe unger som dessverre har lært at voksne ikke bryr seg. Dessuten kan du gi mobberne en liten vekker - det er faktisk noen som bryr seg, selv om foreldrene er langt unna.De usynlige grensene
Selv om foreldrene sitter i samme sandkasse som deg, er det ikke alltid lett å sette grenser. Til en viss grad bør ungene lære å ordne opp i konflikter selv. Fra ungene er tre år kan du godt vente litt med å gripe inn. I alderen 3-5 må ungene på egenhånd lære seg konfliktløsning uten vold. Litt kjekling er greit, så lenge "kampen" er noenlunde jevn. Er det din unge som stjeler leker fra andre, kan du si i fra på en grei måte slik at du på en måte "inviterer" den andre forelderen til å si i fra dersom tyveriet ikke er akseptabelt. Med utsagn som "det er jenta sin spade og du må gi den tilbake dersom hun vil leke med den" overstyrer du ikke leken og ungenes samhandling samtidig som at du åpner for at jenta eller jentas mor kan si i fra dersom gullungen har gått over streken.Grenser er like individuelt fra barn til barn som fra voksen til voksen
Dersom du kommer fra en familie som ikke tar så tungt på materialistiske verdier og personlig eiendom, kan det kollidere dersom lekeplassen er full av pene familier med dyre leker og eksklusive klær. Her gjelder det å være åpen for negative tilbakemeldinger som ikke nødvendigvis trenger å være verbale. Lekeplassen er til for alle, og det er lov å være tilbakeholden og beskyttende. Kommer du i snakk med de andre, er det greit å spørre om det er i orden at lille Truls låner den og den leken. Åpenhet er et absolutt gode dersom det er muligheter for det. Glem ikke at lekeplassen er et velegnet sted for å bli kjent med andre foreldre som har barn på samme alder. Dessuten kan det godt hende at familien bor i nærheten av dere, og at ungene skal begynne på samme skole/barnehage med tiden. Tar du med deg en kanne kaffe og litt kjeks, har du en fin åpning til å invitere andre inn i bekjentskapskretsen din. Tross alt er lekeplassen full av "ventetid" for oss voksne, som sitter og ser på at ungene har det gøy med hverandre.Etniske konflikter
Etniske forskjeller gir enda større utfordringer når lekeplassen skal deles enn når østkantfolk møter vestkantfolk. Norske foreldre er veldig opptatte av å leke med ungene sine og å delta i deres fantasiverden. Dette er en metode som ikke deles av alle andre kulturer. Ofte sitter for eksempel pakistanske damer sammen og snakker seg i mellom mens ungene leker fritt på lekeplassen. Dette er et fellesskap det ikke er lett å komme inn i for utenforstående, og det kan være frustrerende å se at lille Truls overkjøres mens de andre ungene ikke blir overvåket slik du overvåker ditt barn. Her er det greit å si i fra dersom du synes dine grenser overskrides. Det er neppe vond vilje som fører til konfliktene. Er du mye ute på lekeplassen og iakttar de andre ungenes lek, får du etter hvert stor innsikt i livssituasjonen til nabobarna. Ser du tegn til omsorgssvikt og forsømmelse, er det best å si i fra en gang for mye enn en gang for lite. Barnevernet har ingen muligheter til å ta vare på ungene dersom ingen sier i fra om mulig omsorgssvikt. Det er ikke du som skal avgjøre om situasjonen eller observasjonene er "alvorlige". Din oppgave vil være å sende inn en "bekymringsmelding" som barnevernet ser på. Det trenger ikke bety noe mer enn at du bryr deg om andres ve og vel.
Aina Johnsen
Oslo, Norge, 2001