Artikkel av Aina Johnsen Rønning
Anne Lindmo og Helle Vaagland har skrevet boka "Heia mamma" som en motvekt
til dagens mammahysteri. Ut av skapet ramler spøkelser som Gro Nylander. Det er
som om vi venter at Margrethe Munthe skal våkne av sin snart 70-årige søvn. På
tide å bli kvitt de gamle konene for godt?
Her er en innrømmelse jeg ikke har kommet med før: Det var Gro
Nylander og hennes medsøstre som tvang frem Lekegrinda for nesten ti år siden.
Etter å ha lest bøker, vært gravid, født, ammet og forholdt meg til
helsepersonell på alt fra sykehus til helsestasjoner, ble Lekegrinda en
overlevelsesteknikk. Jeg skrev meg ut av frustrasjonen som Nylander og andre
bedrevitere presset ned over hodet på en håpefull ung mor. På samme måte som
Anne Lindmo og Helle Vaagland nå har skrevet seg ut av sin egen mamma-angst. Ut som en fisk
Ti år er gått siden min første fødselsopplevelse. Det ble en svært ubehagelig opplevelse, langt fra Nylanders idyll om en romantisk fødsel hvor en kvinne sovner mellom riene, før babyen så sklir ut av henne som en fisk på noen sekunder. Hun revner naturligvis ikke i det hele tatt. Det er sikkert noen som har en slik opplevelse, men hvorfor trekker Nylander og hennes medskyldige frem rene utopier?.
Flink uten epidural
Jeg tror det handler om gamle koner i begrepets verste forstand. Som i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med, der barbariske tradisjoner holdes hardest i hevd av kvinnene, som selv har opplevd overgrepene. De gamle konene har opplevd det selv, yngre kvinner bare syter og ingen logiske argumenter bryter gjennom tradisjonstankegangen. Jeg var tidlig ute med å få barn, og ser nå at mine venninner går gjennom den samme hjernevaskingen. Lite er skjedd på 10 år, og Lindmo/Vaaglands bok kommer ikke et sekund for tidlig. En venninne av meg som har fått barn, hadde en kjedelig fødselsopplevelse som ble avbrutt av epidural og andre smertestillende midler. Da de kom til gruppesamtale etter fødselen, spurte jordmoren om hvem som hadde brukt smertestillende. Bare min venninne rakk opp hånden. Jordmoren spurte igjen om ingen andre hadde brukt epidural, og fikk hoderysting tilbake. "Nei, så flinke dere var!" utbrøt jordmoren. Du kan bare tenke deg hvor lite flink min venninne følte seg...Alt for ammingen
Min største ydmykelse var ammingen. Jeg slapp knapt ut av sykehuset fordi melka ikke var bra nok. Alle dro i brystvortene, satt meg til morderiske melkeapparater fra like etter andre verdenskrig, og la hele babyens fremtid på at jeg skulle klare å fullamme. Det var ikke måte på hvilke plager babyen kom til å få om han ikke ble fullammet et helt år. Alt fra astma og allergi til lav IQ, fedme og psykososiale problemer. Myten om at "alle kan amme og alle har melk nok" er fremdeles klippefast i Norge, ammingens hjemland.En plan bak?
Dagbladet 26.mai 1998Hvorfor dette presse fra de gamle konene? Jeg ser en overordnet plan, og en personlig årsak. Gro Nylander sa på Fredrik Skavlands Først og sist: "Hvis man går på nettet så overfalles man av informasjon, og der er informasjon fra for kanskje en skrullete dame fra et eller annet sted vektlegges like tungt som informasjon fra folk som meg som har det som yrke å finne ut av hva vet vi og hva er bare synsing. " Hvilken trussel må ikke Internett være for en som tidligere rådde informasjonsgrunnen i bøker og media. Skruller som meg (fagjournalist på flere områder og mor til to), kan bli vektlagt i informasjonsjungelen på nett. Kvinner kan selv diskutere for eksempel Gro Nylanders utspill på nettdiskusjonsforum som BarniMagen: "Skjønner meg ikke helt på hun Gro Nylander som møtte Lindmo i "Først og Sist". Hun virket som en arrogant gammel lærer som er gått ut på dato for lengst. Jeg har MER nytte av å motta tips og erfaringer fra "vanlige" damer som har opplevd fødsel, enn fra en fra 60 år gammel lege som vokste opp i en helt annen tid", er en kommentarene fra en "skrulle på landsbygda". Jeg antar Lindmo/Vaagland også går inn i skrulledefinisjonen til Nylander. De er jo ikke fødselslege, eller som hun selv sa det: "Dere har skrevet en bok om to fødsler, mens jeg har sett flere tusen kvinner føde."
Dårlig samvittighet fra alle leire
Gro Nylander er bare forposten i kampen om livmoren. Hele helsevesenet oser av nedvurderinger av kvinnenes naturlige evne til å få og oppdra barn. Fra man blir gravid må man stå til rette for fettprosent i mat, alkoholforbruk, røyking, trim og vitamintillegg. På helsestasjonen må man stå skolerett og rapportere om hvor mye tran man har gitt den lille og hvor ofte man ammer. Førskolelærerutdanningene har fostret opp nye "gamle koner". Barnehagepedagoger leter etter tilkortkommendheter hos den lille, og man må igjen forklare seg. Hele samfunnet er tilpasset tiden der de gamle konene var i flertall. Barnehager og skolefritidsordninger stenger litt over fire, selv i pendlerkommuner. Skoler krever dugnadsarbeid og foreldremøter midt på dagen. Kvinnefellesskapet har skyhøye forventninger til den gode mor, som alltid ofrer seg, sjonglerer rollene som mor, husmor og kone perfekt, og som aldri forteller hvor slitsomt det egentlig er å ha små barn. Kvinner er kvinner verst, det handler ikke bare om Gro Nylander.Fint med dårlig samvittighet
Hvorfor har Mor Norge oppfostret en nasjon av rettroende og oppofrende riksmødre? Vi er velutdannede og informasjonssøkende. Å få barn er et livsprosjekt, på lik linje med yrkesvalget. Her gjøres ingenting med venstrehånden. Informasjon er noe av det det er lettest å få tak i. Alle skal fortelle mødrene hvordan mødrene skal leve. Fagfolk uttaler seg i alle medier, om alt fra sexliv til konflikthåndtering av 4-åringen. Hvem tør stole på seg selv i et informasjonssamfunn der fagfolkene skriker mot deg? Ikke en gang sjefsmamarazzi Anne Lindmo. For samfunnet er det formålstjenlig at kvinnene går inn i oppgaven med en så oppofrende iver. Det er bedre for barnet å fødes vaginalt uten bedøvelse - altså overbeviser man alle kvinner om at det skal man klare uten problemer. Det er bedre for barnet å ammes i ett år, dermed legger man et betydelig trykk på de vordende mødrene om at de skal amme. Nylander mener det er fint med dårlig samvittighet, og forklarere det slik ovenfor en hoderystende Helle Vaagland: "Hvem har ikke hatt lyst til å la ungen ligge og skrike i sekt timer og heller gå på byen?"Det er bedre for samfunnet at foreldrene ofrer seg 100% for barna i 15-20 år. Da kan man plassere barna i klasser på 27, der fire-fem har ulike diagnoser som egentlig hører hjemme i spesialklassene man nedla for et par tiår siden. Hvert barn det ikke går bra med, koster samfunnet enormt mye. At foreldrene fotfølger barnet til langt inn i ungdomstiden, og har hovedansvaret for læring og integrering, er en vinn-vinn-situasjon for samfunnet. At mødrene er "livredde" som Lindmo sier til Dagbladet, betyr mindre. At nybakte mødre føler seg mislykkede og mindreverdige er en del av prisen vi betaler. Og, med unntak av Lindmo og noen andre, en pris vi gjerne betaler. For hvem vil vel si at det ikke er verdt det? Og klager man, blir man med en gang parert av de gamle konene.
- Hvem kan klage når de har fått et friskt barn? Husk at selv i Norge lever det somaliske mødre på 20 kvadratmeter med fem barn å ta vare på. Tenk hvordan de har det i influensasesongen? Som barnelege Ingvild Heier skrev i Aftenposten like etter Først og Sist-programmet.
Juuls utopiske løsninger
Jeg trodde egentlig ikke min generasjon kom til å være en selvoppofrende generasjon, men vi er blitt verre enn foreldregenerasjonen. Hvor mye kvalitetstid husker vi fra vår egen barndom? Lekte foreldrene med oss? Tok de hovedansvar for at vi gjorde det bra på skolen? Stilte de opp på barnas fritidsaktiviteter flere ganger i uken? Ble vi tatt med på råd når viktige ting skulle avgjøres? Jesper Juul skisserer utopiske løsningsmodeller selv for vår generasjon. Hvor langt ville han kommet i generasjonen før, der mødrene satt hjemme ved kjøkkenbordet og røykte mens ungene ble beordret ut for å leke. I dag ville ungene sett på det som en straff, og barneombudet ville grint på nesen av både kosthold, vinforbruk og røykevaner.Hvem er Nylander til å dømme?
I dag er jeg forsiktig med å gi mine gravide venninner råd. Mine to barn er helt forskjellige. Det som passer for den ene, passer ikke for den andre. En fødsel er aldri lik, det kan gå både bra og dårlig. Noen synes det er vanskelig å amme, andre går ut i jobb etter en halv dag (!). Hvem er vi til å dømme? Hvem er Gro Nylander til å dømme? Våre foreldre gjorde det beste de klarte for oss. Vi gjør det beste vi kan. Men noen ganger er det beste den godes fiende. Noen ganger skaper man dårlig selvtillit og dårlig samvittighet. Det tjener ingen, for man må føle seg bra nok for å være en god mor. Hører du det Nylander? Jentene i dag har det ikke lett. De får ikke sjokk fordi de plutselig må ta ansvar. De har en helt annen virkelighet å forholde seg til. Kravene er faktisk større i dag enn tidligere. Selv om mennene "tar bleieskift", så krever de også mer, i form av at kjæresten fremdeles er oppegående og likeverdig etter en fødsel. Selv om støvsugeren er oppfunnet, er det mer jobb å opprettholde fasaden både hjemme og ute. Selv om kvinnene har fått ett års permisjon, så skal man tilbake til en krevende jobb. Arbeidslivet er blitt tøffere, og selv butikkansatte må levere budsjetter. Også hjemme må jentene ta ansvar for familieøkonomien, tidsklemma og den ekteskapelige lykken. Det er ikke blitt lettere å bli mor. Informasjonssamfunnet har innhentet også mødreskapet, og heller ikke det gjør det lettere. Snarere tvert i mot. Men, man har heldigvis andre kilder å forholde seg til enn Gro Nylander og hennes like.
Aina Johnsen
Oslo, Norge,
2007