Artikkel av Aina Johnsen Rønning
Familiestiftelsen mener at norsk rett i for liten grad bruker FNs barnekonvensjon i saker rundt barnevern og barnefordeling. I tillegg mener de at både fylkesmenn og domstoler bruker sakkyndige for ensidig. Også psykologer og jurister mener foreldre som fratas sine barn har for liten rettssikkerhet.
I dag vinner barnevernet en overveldende andel av sakene som havner for retten, og mor får fremdeles hovedomsorgen i de fleste barnefordelingssakene. En rekke frustrerte fedre og besteforeldre har stiftet organisasjonen Familiestiftelsen 15. mai for å stå sammen mot det mange opplever som en utmattende overmakt.Engasjert gruppe
Gruppen håper på et bredt borgeropprør mot ansvarlige myndigheter med henblikk på å få full respekt og anerkjennelse for FNs barnekonvensjon og grunnleggende menneskerettigheter, men det var ikke mange titalls personer som hadde møtt opp på stiftelsesmøtet. De som deltok, var imidlertid svært engasjert. Mange hadde sloss en årelang kamp i rettsvesenet for å få omsorg eller delvis omsorg for egne barn. Noen hadde vunnet, andre var så frustrerte at de hadde planer om å anmelde alle de dommerne som hadde vært involvert i saken deres.Ikke bare fedre raser over det de mener er manglende rettssikkerhet. Også besteforeldre fortviler over å ikke få treffe sine barnebarn. "Jeg er mor til saksøker og bestemor til barnet i denne saken. Jeg er pensjonert sosionom med arbeidserfaring blant annet fra barnevernet. Gjennom saksdokumenter, prosessen fra sakkyndig psykologs arbeid, rapporten og fram til dommen i lagmannsretten, har jeg fått innblikk i et system som er skremmende med hensyn til rettssikkerheten" skriver en bestemor som fulgte rettsprosessen da sønnen mistet omsorgen for barnebarnet. Hun tar særlig opp sakkyndiges rolle i retten, og sakkyndiges rapport: "Psykologen brukte fire timer til observasjon av mor og barn, og syv timer av far og barn. Foruten tidsforskjellen i observasjonen var settingen ulik. Mor og barn ble vurdert på en fridag hvor mors samboer og hans datter var til stede. Samspillet mellom mor og barn blir nødvendigvis annerledes når de er fire til stede enn som hos far hvor det bare var han og gutten. Vurderingen her ble gjort etter arbeidstid og barnehageslutt".
Rett til en straffesak?
Arnstein Øyslebø, leder av den nystiftede organisasjonen, legger sterk vekt på FNs barnekonvensjon og at norsk rett tolket den for snevert. For eksempel mener han at begrepet "barnets beste" ikke er dekkende, og innførte begrepet "barnets helhetlige interesse".- Man er ikke kommet frem til en konsensus om hva som er barnets helhetlige interesse, selv om man har diskutert dette i 35 år. FNs barnekonvensjon brukes lite i norsk rett, og vi vil både misjonere for konvensjonen, og for tolkningen av den. Konvensjonen vektlegger den utvidede familien, og ikke bare foreldrene. Bevisbyrden ligger på myndighetene, og konvensjonen begrenser omsorgsovertakelse til de tilfellene man kan bevise mishandling og vanskjøtsel, sa Øyslebø som gikk gjennom de artiklene i konvensjonen som understreker barns rett til å ha kontakt med begge foreldrene på stiftelsesmøtet.
Ulik styrkegrad
Advokat Sigurd Klomsæt var invitert for å si noe om rettssikkerheten i slike saker. Klomsæt har hatt, og vunnet - slike saker.
- I dag er det ikke noen fair rettssak. Det er ingen mulighet til å få til en lik styrkegrad mellom partene. Man har heller ikke lengre en automatisk adgang til å anke saken til lagmannsretten, sa Klomsæt og fikk umiddelbart femten spørsmål fra salen som gikk på alt fra ensidige dommere til udugelige advokater.
- Utfallet hos fylkesnemndene er gitt på forhånd. Barnevernet vinner nesten alltid. De forbereder sakene og legger dem frem. Det er barnevernet som ber retten om å utnevne de sakkyndige, og barnevernet får urimelig stort gjennomslag. Det er lite advokatene kan gjøre, sa Øyvind Østberg som har vært advokat i en rekke slike saker.
Familiestiftelsens strategi er å oversette litteratur om "foreldre-fremmedgjøring", sakkyndiges utredningsmetodikk og tolkninger av Barnekonvensjonen. De vil også drive aktiv lobbyvirksomhet mot politikere, og være på banen når barnets beste diskuteres i media. Dessuten skal de arrangere seminar hver 15. mai, som er FNs internasjonale familiedag. Gruppen har også en egen vakttelefon som fortvilte foreldre og besteforeldre kan ringe.
Ulik kvalitet på rapportene
Også psykologer og jurister som har jobbet mye med problemstillingen reagerer på forskjellsbehandlingen fra sak til sak. Professor doktor juris Kirsten Sandberg har laget en kvalitetskontrollmetode for sakkyndighetsrapporter. På årsmøtet til Oslo Krets av Advokatforeningen fortalte hun om noen av funnene sine:
- Jeg gikk gjennom en rekke sakkyndighetsrapporter i forhold til barnevernssaker, og så at kvaliteten varierte veldig. Det var heller ingen sammenheng mellom hvor gode rapportene var, og om de ble lagt til grunn av retten. Jeg laget dermed noen punkter for kvalitet, som også advokater kan bruke når de vurderer sakkyndighetsrapportene. For det første bør opplysningene være konkrete og teorien spesifikk i forhold til det man vurderer. Man kan ikke bare si at de fleste 3-åringer vil reagere sånn og sånn. Dette kan virke selvsagt, og det samme gjelder for mange av punktene jeg har laget. Men, jeg har ofte sett at de sakkyndige ikke har redegjort for det mest elementære. Eller sagt at de ikke kan si noe om det barnefaglige fordi det ikke er deres felt, for så å konkludere rundt barnet senere i rapporten. Med mine punkter er det mulig for juristene å vurdere om sakkyndighetsrapporten holder mål. Man må sørge for at den ikke ukritisk legges til grunn. Retten skal dessuten gjøre en selvstendig juridisk vurdering, og ikke bare legge den sakkyndiges vurdering til grunn. I disse sakene er det en rekke juridiske spørsmål, som hvor terskelen skal gå, som juristene har mest kompetanse på i vurdere, sa Sandberg.
Psykolog Magne Raundalen var på årsmøtet, og fortalte at han var overrasket over hvor lite oppdaterte sakkyndigerapportene er.
- Jeg blir ofte bedt om å lese sakkyndigerapporter, og det slår meg at mange er lite oppdaterte. Mye har skjedd de siste årene, blant annet er det en ny forståelse av at barn skal høres i saker som angår dem. Da blir det viktig for advokatene å undersøke om de blir hørt, og om de er blitt rettmessig hørt. Ofte overlates det til de sakkyndige å rapportere fra deres samtale med barna. Når barna nå systematisk skal høres, kan dette bli et veldig vanskelig felt å navigere i. Haldor Øverreide har i NOU 2006 nummer 9 anbefalt at det opprettes en egen barnesakkyndig kommisjon som skal vurdere alle sakkyndigerapporter som fører til en avgjørelse i rettssystemet. Til barnevernet alene leveres det årlig inn 500 slike rapporter, sier Raundalen som ikke var ferdig med å kritisere disse rapportene.
- Det er mye dårlig språkbruk i rapportene. Ord som tilknytning, et komplisert begrep som brukes om barnets evne til å navigere mellom omsorgspersoner fra 8-månedersalderen blir løsaktig brukt som ”god eller dårlig kontakt med far eller mor”. Ordet omsorgsevne blir noe usynlig man kan mene noe om, og som nå er blitt et ubrukelig begrep. Skal man si noe om dette, må man gå over til å se på hva som er akseptabel og uakseptabel omsorgspraksis. Når det gjelder begrepet ”barnets beste” utfordrer jeg alle advokater til å stramme opp begrepet. Klarer vi ikke å gjenopprette det har vi heller ikke bruk for det. Slik jeg leser barnekonvensjonen er barnets beste ment som en brekkstang og veiviser når foreldrenes rettigheter står steilt mot hverandre på en måte som kan defineres. Departementet taler med to tunger når de sier til barnet at de ikke skal ha noen skyld i dette, men at vi gjerne vil høre dem for vi vil gjerne vite hvor de skal bo.
Raundalen mente at problemet med den sakkyndige er at han har for stor makt og er vanskelig å etterprøve på stedet. Dessuten er det magert med forskning på ting som delt omsorg, og at det i mange saker kan være så mye støy i form av manipulering at barnet rett og slett ikke kan bli hørt.
Bedre rettssikkerhet for bankranere?
På stiftelsesmøtet for Familiestiftelsen var det mange som pekte på det paradoksale ved at dersom man begår et bankran er man sikret en god rettsprosess med betalt advokatbistand og innsyn i anklagene. Om man derimot fratas retten til omsorg for eget barn, er rettighetene mye mindre. Mange advokater har kritisert den nye stykkprisforskriften kraftig, som setter begrensninger for hvor mye fri rettshjelp man får i barnevernsaker. I barnefordelingssaker må vanlige folk betale for advokatbistanden selv, noe som i enkelte tilfeller skaper en uskjevhet dersom den ene parten har så lav inntekt at han eller hun får fri rettshjelp, mens den andre parten må betale alt selv. Det kan utgjøre en stor økonomisk byrde – og risiko – også i saker som har så stor velferdsmessig betydning som omsorgen for egne barn.
Besøk nettsiden til Familiestiftelsen
Bildet er av psykolog Magne Raundalen
Deler av artikkelen er tidligere publisert i Advokatbladet
Gå til [Forrige nyhetsside] [Neste nyhetsside]
Aina Johnsen
Oslo, Norge,
2007