Artikkel av Aina Johnsen
”Nannyhjelpen” Berit Lind Jørgensen oppdrar foreldre både på TV,
kurs og foredrag landet rundt. Snart kommer hun ut med en bok om riktig
oppdragelse, men hun tror ikke på den perfekte forelderen. ”
- Tro ikke at verken du, dine barn eller noen andre er eller skal være perfekte. Perfekte foreldre fører lett til usikre barn. Vi lever i en tid hvor det vektlegges effektivitet, resultater, perfeksjonisme, og vi tror at dette skal dekkes på alle plan. Vi skal være trygge på oss selv, realisere oss selv, ha et pent hus, ta vare på venner, kle oss riktig, følge med på trender, holde kroppen i form, ha et perfekt utseende, barna skal ha de rette fritidsaktivitetene osv. Vi blir så opptatt av fasader og vellykkethet at vi mister grepet om det virkelige livet og de ekte verdiene. Ingen klarer å leve opp til dette, og i verste fall ender vi med å enten klare å holde fasaden oppe, eller knekke sammen, sier Jørgensen til Lekegrinda.
Krisehjelp til slitne foreldre
Det ble mye bråk rundt TV3s ”Nannyhjelpen”, som det ofte blir når media lanserer løsninger for barneoppdragelse. Men, selv om vi ikke liker å snakke om god og dårlig oppdragelse, er det mange som sliter med ”umulige” barn og vanskelige familiesituasjoner. En av nannyhjelperne til TV3, Berit Lind Jørgensen, har jobbet lenge med de vanskelige situasjonene. Hun har over 20 års erfaring med barn, førskolelærerutdanning fra USA og Norge og tilleggsutdannelse i spesialpedagogikk. Nå driver hun ”krisehjelp til slitne foreldre” ikke bare på TV, Internett, kurs og i bokform, nå drar hun også hjem til de som trenger det.- Hvordan har du oppdratt dine egne, to barn?
- Her har jeg nok i stor grad fulgt i mine foreldres fotspor. De påstår selv at de ikke oppdro sine barn, og det kan de nok ha rett i, kanskje på godt og vondt. Jeg var opptatt av mye med mine barn, men ikke å oppdra for å få resultater. På den ene siden skulle jeg bli kjent med disse to individene, og på den andre siden skulle de vokse opp og bli en del av samfunnet. Fra de var bitte små, var min mann og jeg bevisste på at de skulle få tid og rom til å være alene, bli kjent med seg selv, få ro til å pusle med egne ting, bearbeide opplevelser, utvikle og bruke egne evner. Blant annet lot vi de være litt i senga si innimellom, med leker og kosedyr, kanskje litt musikk. Dessuten hadde de en seng i stua, der kunne de ligge midt i det som skjedde rundt dem, venne seg til å være en del av fellesskapet uten å være midtpunktet for alles oppmerksomhet. Etter hvert som de ble større, lot vi de delta mer og mer i dagliglivet; ta ut og inn av oppvaskmaskinen (på sin egen måte!), sitte på benken mens vi lagde mat, få hver sin klut og krabbe rundt og vaske gulvet, få en liten bunke med klesvask til å brette sammen, sortere nederste skuff på kjøkkenet o.s.v. Det var en fryd å se deres iver, og de tok sannelig mer og mer ansvar for fellesskapet. Senere, da de var litt eldre, og faktisk ennå, pleide jeg i bilen på vei hjem fra noe, å ramse opp ting som måtte gjøres når vi kom hjem: ta ut av vaskemaskinen, gå tur med hunden, mate kattene, vanne blomstene. Jeg sa ingenting om arbeidsfordeling før de meldte seg på hvert sitt, og ting ble gjort i en fei uten mas.
Jakten på den perfekte mor
- Hvordan er barn i dag forskjellige fra da du oppdro dine døtre på
90-tallet?- Jeg har lært opp barna til å kjede seg, det er noe barn i dag sjeldent får mulighet til. For noen år siden var vi på telttur (jeg fikk nemlig eget militærtelt i 40års-presang!). Jeg har aldri hatt noen prinsipper om å ha med/ikke ha med leker og annet, men latt dem styre det selv. På denne turen hadde de ikke med mye, men vi klatret i trærne, gikk turer og hadde det supert. Lørdag ettermiddag satt jeg og leste bok da min yngste (den gang 12år) kom bort til meg og sa: ”mamma, jeg kjeder meg”. Jeg rakk ikke å svare før hun sa selv: ”Men jeg finner nok på noe”, og forsvant inn i skogen igjen. Jeg fikk nok et lite snev av dårlig samvittighet, men ble også stolt av hennes evne til å ta initiativ.
- Ble du selv en perfekt mor?
- Jeg er på ingen måte en perfekt mor, men det er heller ikke et mål. Jeg ønsker å være den jeg er på godt og vondt, og vil at barna mine skal tillate seg selv å være det også. Det har skjedd at jeg har spurt dem om hva de synes om meg som mor, om de er fornøyde så langt eller om de ville hatt noe annerledes. På den måten lærer jeg barna evnen til å vurdere og å påvirke, og de ser at jeg som alle andre bare er et menneske. Dessuten gir det meg mulighet til å justere meg selv som menneske.
Dagens foreldre bekymrer seg for mye
- Er foreldre i dag flinke nok?
- Jeg synes foreldre i dag sliter altfor mye. De tror at de til enhver tid skal
oppdra barn sine, og forventer resultater, som ofte uteblir. De tror at de skal
være perfekte i alt, og at de skal være pedagoger i forhold til sine barn. Dette
er helt feil i mine øyne, og fører ikke til annet enn frustrasjoner og uløselige
konflikter. For å løse opp i dette har jeg et råd: slipp taket, len deg tilbake,
gi deg selv og ditt barn et pusterom, slutt med å ville så veldig. Jeg tror at
jo mer man tvinger gjennom resultater, jo større sjanse for kollisjon.
Resultatene kommer ikke hvis vi alltid har forventninger som ligger langt over
realitetene. Dessuten glemmer vi å ”se” våre barn, å se alt det fine, alle
nyansene. Når vi ser våre barn som produkter eller prosjekter, glemmer vi å ta
vare på det som virkelig er verdfullt. Jeg tror barna merker dette, og deres
”trass” er et tegn på at vi er på feil bane. Vi voksne ser det derimot som en
negativ adferd, og setter inn tiltak, som f.eks time-out. Jo, vi kan sikkert
alle trenge time-out en gang i blant, men det skal ikke brukes som straff for
barna. Jeg har ofte gjort tilsvarende, men kaller det å trykke på pauseknappen,
og sier at ”Vet du hva, nå tror jeg ikke vi finner ut av dette, så jeg tror vi
får ta en pause fra hverandre en liten stund, og heller prøve igjen senere, når
vi begge er klare til å høre på hverandre.” På den måten viser man barna
respekt, og viser at vi alle har ansvaret for samarbeidet, og at ingen egentlig
har skylden.
- Du har sagt at du fikk mye kjærlighet og omsorg i barndommen. Var du selv
et snilt barn?
- Allerede da jeg selv var barn, gjorde jeg meg mange tanker om barn, familie og
oppvekst. Selv var jeg så heldig å ha en god barndom med trygge rammer og
kjærlige foreldre, men som for alle andre, skjedde det at jeg følte meg
misforstått eller urettferdig behandlet. Jeg begynte veldig tidlig å bli bevisst
på hvordan jeg og andre barn ble behandlet av våre nærmeste, og hva det gjorde
med oss. Jeg nærmest krevde å bli respektert for den jeg var, kom stadig opp i
situasjoner hvor jeg ble trassen eller demonstrerte for å bli sett som den jeg
var - ikke som den mine nærmeste ønsket at jeg skulle være. Mine foreldre
oppfattet meg som; søt, snill, blid og morsom, og det gjorde også mine tre
storesøstre. Men jeg visste at jeg var så mye mer, og ønsket sterkt å bli sett,
bli tatt på alvor og bli respektert som den jeg var med hele mitt
følelsesspekter. Dette og mye mer har jeg overført i mitt yrkesliv og min
mammarolle.
Gode opplevelser en investering
- Hvordan jobber du med foreldre som har problemer?- Jeg ønsker er å hjelpe foreldre og barn ut av et fastlåst mønster, og tilføre nye måter å oppleve virkeligheten på, slik at barna får den beste oppvekst uten at foreldre sliter seg ut. Jeg ønsker at foreldre skal bli trygge på seg selv og lære å gjøre riktige prioriteringer ut fra sin situasjon. Mange vil nok mene at det jeg står for inneholder selvfølgeligheter, og det er bra, det er nettopp det jeg vil ha fram. Det mest selvfølgelige i verden må jo være det menneskeheten har gjort fra tidenes morgen; nemlig å oppdra barn. Jeg erfarer at familier i dag sliter på ulike plan. Stadig flere har for store forventninger til seg selv, sine barn og sitt familieliv. Skuffelsene vil da stå i kø og stadig bryte ned foreldrenes selvfølelse og verdi, og de kommer inn i en ond sirkel. I dagens samfunn er det tøft å oppdra barn. Vi lever i en tid hvor det vektlegges effektivitet, resultater, perfeksjonisme, og vi tror at dette skal dekkes på alle plan. Vi skal være trygge på oss selv, realisere oss selv, ha et pent hus, ta vare på venner, kle oss riktig, følge med på trender, holde kroppen i form, ha et perfekt utseende, barna skal ha de rette fritidsaktivitetene osv. Vi blir så opptatt av fasader og vellykkethet at vi mister grepet om det virkelige livet og de ekte verdiene. Ingen klarer å leve opp til dette, og i verste fall ender vi med å enten klare å holde fasaden oppe, eller knekke sammen.
- Hva er de viktigste rådene du kommer med?
- Ta vare på opplevelsene, la barna kjenne duggvått gress under føttene, ta tid til de gode samtalene, senk farten og skuldrene. Gode opplevelser er den beste investering, og gir barna mye å gå på når de skal ut i den store verden. Ikke beskytt barna mot triste følelser, smerter, motgang m.m. Men vær tilstede og hjelp dem gjennom det. De vil få sjokk den dagen de opplever at virkeligheten kan være tøff hvis de ikke har fått brynt seg litt mens de bodde hjemme. Spill aldri på følelser som; da er jeg ikke glad i deg, hvis ikke jeg får en klem av deg så får ikke du is av meg. Det er grove overtramp, og egentlig vår egen umodenhet, og sist, men ikke minst: Tro ikke at verken du, dine barn eller noen andre er eller skal være perfekte. Perfekte foreldre fører lett til usikre barn.
Uenig med Jesper Juul
- Jesper Juul skaper mye oppdragerdebatt med sine
innlegg i Aftenpostens Magasin. Hva mener du om hans ”Familielab”?- Jeg likte de første bøkene han ga ut, Han hadde mye vettug å komme med, og mange gode råd. Etter hvert har han utviklet seg til å bli en guru, og faren ved det er at alt han sier får ekstra styrke, og foreldre ender med dårlig samvittighet når han uttaler seg så bastant. Det synes jeg blir veldig problematisk.
Når hans uttalelser i tillegg ikke stemmer med virkeligheten er det fare på ferde; Selvfølgelig kan harmoniske familier få problemer med barna, og dessuten; hvem definerer ”harmonisk”? Det er så mye som spiller inn i forhold til hvordan barn utvikler seg, at det finnes ingen fasitsvar. Vi må slutte å søke fasiter, og vi må slutte å tro at andre vet best. Jeg brenner for å gi foreldre troen på seg selv, jeg tror de da vil slippe livsgleden fri, og det er den største gaven vi kan gi våre barn.
Jeg synes i det hele tatt Jesper Juul går for langt ved å lage det han kaller ”Familie- lab”, og lager barndom og oppvekst til en slags vitenskap. Jeg føler at vi fjerner oss mer og mer fra det naturlige, ekte og egentlig ganske enkle; nemlig å leve med barn. Jeg synes han har veldig sterke uttalelser om hva som er skadelig for barn, slik som i den uttalelsen han har om at barn utvikler hjerneskade hvis de gråter seg i søvn. Selvfølgelig bør man unngå dette, men slik han framstiller det, vil jo mange av oss kunne få veldig dårlig samvittighet, og det fører ikke noe godt med seg! Han skriver jo samtidig at det er klokt å følge magefølelsen. Men det er nå engang sånn at vi mennesker trenger ledere, og han har blitt en slags leder for veldig mange foreldre. Da skal han være litt mer forsiktig med sine uttalelser.
Berit Lind Jørgensen treffer du på www.familiehjelpen.no
.
Aina Johnsen
Oslo, Norge,
2006