Da bydel Gamle Oslo hadde penger igjen i posten "Psykisk helsevern for barn" valgte bydelen å ansette en ergoterapeut til, som skulle bedre situasjonen for barn med spesielle behov.

Vivi McKenna ble ansatt i en av disse stillingene. Hun skal jobbe 50% med habiliteringsbarna som trenger hjelp til tilrettelegging på skolen og hjemme, og 50% forebyggende mot de som har problemer i normalskolen. Vi treffer Vivi i nye kontorlokaler som tidligere var en nedlagt fabrikk. Selv om det meste er kaotisk to uker etter åpningen av Vålerenga helsestasjon, er hun vi lykkelig over å få jobbe med hjertesaken sin.

Vivi har selv et barn som har slitt med lærevansker. Datteren hennes har hatt kognitive problemer og var en taper på skolen. Tilfeldigvis fikk jeg kjennskap til at Anita Bundy skulle holde foredrag om sanseintegrasjon, og etter dette foredraget ble Vivi ble så overbevist at hun etterutdannet seg og tok et kurs i sanseintegrasjon i USA. I fire måneder var Vivi i USA, et land der sanseintegrering har en stor plass i helsevesenet. Hele 33% av USAs ergoterapeuter jobber forebyggende og behandlende mot skolebarna i deres eget skolemiljø. Her fikk Vivi lære at datteren var like intelligent som andre barn, men at hun lærte annerledes. Isteden for å lære av det hun hører, må hun se og erfare for å lære. Ved hjelp av kompensasjonsstrategier fikk datteren den hjelpen hun trengte. Nå er hun 14 år og kommer hjem med femmere og seksere. I dag er hun en av tre ergoterapeuter som har denne kompetansen.

Viktig å oppdage problemene tidlig

- Det forebyggende arbeidet er ment for de barna som strever og som ikke har noen diagnose eller nettverk rundt seg. For disse barna kan forebyggende arbeid stoppe en negativ utvikling. Datteren min ble ikke testet for problemene sine før vi flyttet til USA. Da først fant vi ut at hun ikke lærte på den vanlige måten, og vi var nødt til å jobbe med kompensasjonstrening og kompensasjonsstrategier fordi hun var blitt så gammel. Dersom problemet hadde blitt oppdaget raskere, ville vi ha vært spart mye lidelse. Når barnet er mellom to og fire år kan vi gjøre mye. Med en gang det begynner på skolen blir det raskt utenfor og selvtillit, motivasjon, oppmerksomhet og tillit til andre går tapt.

- Hva går sanseintegrering ut på?

- Disse barna er ofte veldig visuelle, og de har stort behov for å røre på seg. Skolen i dag blir mer og mer abstrakt. Det passer dårlig for 90% av barna. Kunnskapskravet i samfunnet er stort, samtidig som at barna har liten plass til å bevege på seg. De er lite ute, og de har få fysiske utfordringer. Når barna ikke har et bra bevegelsesmønster og en god balanse bruker de mye konsentrasjon bare på å bevege seg. Dessuten er det en klar sammenheng mellom hvor våken du er og hvor mye du beveger deg. Dersom barnet i tillegg har sosiale problemer hjemme blir det ikke mye oppmerksomhet igjen på skolefag og teoretisk kunnskap. Jeg vil påstå at så mye som 90% av skolebarna ville lært bedre dersom de hadde fått en mer praktisk læring og mer bevegelse i hverdagen. I tillegg har vi de barna som virkelig har kognitive problemer. De lider av en dysfunskjon i hjernen og trenger mer informasjon for å organisere hjernen sin. For å klare det trenger de uvanlig mye fysisk utfoldelse. Hjemme har vi trampoline i stua og gymballer i gangen. Det har hjulpet datteren min en masse.

Voksnes ansvar å lese barna

- De fleste prøver å skjule problemene og gjetter dersom de ikke vet hva læreren spør om. Ofte gjetter de riktig, men det fører til at de får store huller i kunnskapen. Generelt vil jeg si at barn som er misfornøyde mangler noe, og det er ansvaret til oss voksne å finne ut hva dette noe er. Vi må bli flinkere til å lese barna. Dessverre er det slik at barnahagepersonellet er kjempeflinke til å overse problemene. De tror at det "går over", noe som er tull dersom et barn virkelig strever med noe. Barna skal ha veldig store problemer før de ansatte reagerer. Når barnet begynner på skolen er skaden allerede skjedd, og barnet blir raskt utenfor. Min erfaring som mor, lærer, støttepedagog og ergoterapeut gjør at jeg kan se hvilke av barna i en klasse som strever. I tillegg tester vi elevene.

- Hvilken hjelp gir dere til problembarna?

- Sammen med en barnefysioterapeut tilbyr jeg barna et "Prosjekt Skrivedans". Prosjektet kommer fra Nederland der de har brukt det lenge med gode resultater. Barna testes for å se hvor gode finmotoriske evner de har. De med dårlige resultater plukkes ut til prosjektet. I grupper skal de bevege seg til musikk for deretter å bruke de innøvde bevegelsene til å tegne etter musikk. Med en fargeblyant i hver hånd tegner de etter forskjellige temaer. På denne måten får de trent flere sanser samtidig noe som fører til at de lærer bedre. "Skrivedansen" varer i ni uker. Etter kurset tar de en ny test, og de barna som har ekstra store problemer tas ut av skolen en time i uka for å få ekstre trening her hos meg. Jeg jobber allerede med to barn som får spesialtrening hos meg. Det går mye på vestibulærtrening og bevegelse. Vi har fordelt arbeidet slik at jeg tar for meg de barna med konsentrasjonsproblemer, og barnefysioterapeuten tar seg av barna som har problemer med motorikken.

Slitsom profesjonskamp i Norge

- Jo, også jeg har lidd under at det er mye profesjonskamp i Norge. Mange er redd for andre fagpersoner, mest fordi de ikke forstår hvilken kompetanse den andre har. Ofte blir det en kamp om hvem som kan og vet, isteden for at man jobber for barnas beste. Det er synd, fordi to med forskjellig fagbakgrunn forstår ting mye bedre sammen. En ergoterapeut kan litt av hvert. Vi lærer noe medisin, en del terapeutisk metode og en del pedagogikk. Utdannelsen vår er så omfattende at vi kan samle de nødvendige tingene slik at vi kan kartlegge barna og gi råd til lærerne. Et barn kan trenge trening i problemløsning, et annet har vanskeligheter med balansen mens et tredje lider av et overfølsomt nervesystem i huden. Det gjelder å finne frem til de riktige metodene. I dag er det nesten uten unntak pedagoger som plukker ut problembarna og sender dem videre til spesialpedagoger. Pedagogene har lite medisinsk erfaring, og de trekker seg ofte ut når ett problem er løst. De ser at et barn har problem med å forstå matematikken. Så får barnet ekstraundervisning i matte for så å havne tilbake i den normale undervisningssituasjonen når mattekarakterene er blitt bedre. Ofte er det konsentrasjonsvansker eller selve læringsprosessen som barnet strever med, og pedagogen må inn med nye tiltak ved neste korsvei. Her kan ergoterapeuten bidra med mye, men de fleste skolene ønsker bare å bruke ergoterapeutene til å tilrettelegge hjelpemidlene for habiliteringsbarna.

- Er lærerne og skolebarna positive til arbeidet ditt?

- Lærerne i dag er utslitte og tar i mot meg med åpne armer. Jeg har selv erfaring som formingslærer og vet at lærerne misliker at noen kommer inn i klasserommet og dikterer arbeidet deres. Derfor holder jeg meg i bakgrunnen den første tiden og kommer inn med forslag til andre arbeidsmetoder etter hvert. Da er de som regel lydhøre. Etter skolereformene er spesialskolene lagt ned, spesialkompetansen er borte og lærerne er blitt sittende igjen med alle mulige problemer. Særlig store er problemene her i Bydel Gamle Oslo hvor de fremmedspråklige dominerer og barna bruker de to første skoleårene til å lære seg norsk.

Prosjekt Skrivedansen oppleves av barna som lek og moro. Lærerne sier at de kommer glade og fornøyde tilbake til timen, og at ingen protesterer på å delta uken etter. Vi har i dag syv grupper av andreklassinger. Hva vi gjør til neste år er fremdeles usikkert. Det er ikke mange ergoterapeuter som jobber forebyggende ovenfor skolebarn, så det blir til at jeg må lage veien mens jeg går.

Aina Johnsen