Spontanabort
Artikkel av Mariann Wittingsrud
Mange kvinner har en eller flere ganger i livet opplevd at de på et eller annet tidspunkt i svangerskapet har mistet sitt ufødte barn. Noen merker knapt at svangerskapet ble avbrutt, mens andre sliter med sorgreaksjoner i lang tid etterpå.
Det finnes mange myter og såkalte forklaringer på hvorfor kvinner spontanaborterer. Fra gammelt av mente man at det var Guds måte å straffe kvinnen på fordi hun hadde gjort noe galt. Fremdeles er det en del som mener at de som spontanaborterer har fremprovosert det på en eller annen måte. Den teorien som ifølge leger og vitenskapen er den mest sannsynlige, er at fosteret har en eller annen form for skade som gjør at det ikke ville levet opp, og at kroppen derfor støter fosteret ifra seg.
Uansett hva årsaken er, sliter mange kvinner med reaksjonen de får etter en spontanabort. Selv har jeg spontanabortert 2 ganger, og vet godt hvilket kaos av følelser og tanker man kan få når det skjer. Jeg har funnet ut at tankene mine ikke er irrasjonelle - de er fullt berettiget og nødvendige for at jeg skal kunne takle det som har skjedd. Begge gangene har jeg følt stor sorg. Jeg har sørget over de barna jeg skulle hatt, men som jeg aldri fikk. Selv om jeg har abortert tidlig i svangerskapet, er det noe med det at du har hatt spiren til et liv inni deg, en spire som har forsvunnet. Du plager deg selv med tanker om barnet du skulle ha kjent gro frem i deg i 9 måneder, og om alt du skulle ha gjort for deg selv og barnet. Fremdeles kan jeg innimellom tenke på det barnet jeg skulle hatt som nå ville vært nesten 4 år hvis det hadde blitt til. Og jeg tenker på det barnet som skulle vokst inni meg i skrivende stund.
Skyldfølelse
Det kan nok virke dumt på de som ikke selv har opplevd spontanabort, at man kan savne noe man aldri har hatt, men savnet er absolutt der og det er sterkt. Det kan være tøft å treffe gravide kvinner, eller nybakte mødre med spedbarn på armen - det skulle jeg også ha opplevd. Hva har jeg gjort galt? tenker jeg mange ganger. Svaret er at jeg har ikke gjort noe galt. Fosteret var bare ikke ment til å vokse oppmen likevel sitter man igjen med en veldig skyldfølelse for noe må man jo ha gjort galt. Alt jeg kan si til de som har opplevd dette og som sliter med skyldfølelse, er at legene sier det er ytterst sjelden at moren har gjort noe som har fremprovosert spontanaborten. Det må i så tilfelle være at man har tatt i seg en unormalt stor mengde med sterke medikamenter i fosterets første levetid. Det kan føre til spontanabort, men ikke nødvendigvis. Så rist av deg skyldfølelsen - den er totalt ubegrunnet!Angst for sex
Et annet problem man kan slite med etter en spontanabort, er at man blir redd for å ha sex, eller mister lysten. Dette er heller ikke unormalt, og det er svært forståelig. For det første er man alt annet enn fortrolig med kroppen sin etter en slik opplevelse. Selv hatet jeg kroppen min intenst etter begge gangene, og hadde null forståelse for at partneren min ikke hatet kroppen min like mye. Jeg var også livredd for å bli gravid igjen, for tenk om det skjer enda en gang! Mest fremtredende for meg var kanskje den manglende lysten på sex .Jeg likte heller ikke at han tok på meg, om det så bare var for å gi meg en klem. Jeg trakk meg unna ham ved enhver berøring, uten helt å skjønne hvorfor selv. Det ble etterhvert et stort problem for både han og meg, og jeg følte meg irrasjonell og unormal. Etter en måned mistet partneren min tålmodigheten.Normalt med sorgreaksjon
Min faste lege beroliget meg med at det er helt normalt å få slike reaksjoner for en kvinne som har spontanabortert. Partneren min måtte vente lenge før han igjen kunne legge seg ved siden av en villig partner. Det slet på forholdet vårt, men jeg klarte ikke å gjøre det annerledes. Hvis partneren din ikke kan la deg få ha din sørgetid, og ikke vil gi deg den tiden du trenger, så kan det hende at dere bør sette dere ned og vurdere hvilke forutsetninger dere har for å fortsette forholdet. Det finnes ingen regler for hvor lang eller kort tid det tar før man er tilbake i normalt gjenge igjen både fysisk og psykisk. Du skal ikke presse deg selv til å gjøre noe du ikke føler er riktig. Du skal heller ikke klandre deg selv, og føle deg som en "heks" Ingen andre enn du kan vite hvordan det føles for deg å ha mistet den spiren til liv som grodde inni deg. Gi deg selv lov til å sørge over barnet du aldri fikk. Fantaser om hvordan livet ditt ville ha blitt hvis fosteret hadde fått leve opp til å bli et lite barn. Kjenn på følelsene dine og la de flomme. Det er den eneste måten å takle traumatiske opplevelser på. Og det å miste et barn i spontanabort er absolutt traumatisk.
Oslo, Norge, 1999