Artikkel av Mariann Wittingsrud
De aller fleste barn vil jo at foreldrene deres skal være sammen, og har veldig vanskelig for å akseptere at foreldrene skal bo hver for seg..
Det vil da være ekstra vanskelig å skulle akseptere en ny kjæreste i mamma's eller pappa's liv; for i deres øyne er denne personen en trussel mot en eventuell forsoning mellom foreldrene. Så det å ha steforeldre er en tøff situasjon for mange barn, men man skal ikke glemme at den kan være minst like tøff for den som er steforelder.
Et dårlig utgangspunkt
Det å være stemor er en tøff oppgave. I mange tilfeller stiller du med "handikap" fra første stund, på mange måter. For hvilke barn er det vel som ikke har hørt utallige eventyr med en ond stemor i en av "hovedrollene"? Og da er vedkommende stemor virkelig ond….Et annet "handikap" du stiller med overfor stebarn i alle aldre (selv barn som er blitt voksne!) er at du er en trussel mot moren deres! "Du er ikke moren min" er en standardsetning fra stebarn som du kan venne deg til først som sist. Utfordringen da er å ikke bli sint, men å rett og slett forklare at det er du selvsagt ikke, men at du allikevel skal respekteres på lik linje med mor og far. Det skader heller ikke å fortelle barnet at du ikke har til hensikt å prøve å overta mors rolle; hun vil alltid være moren deres. Prøv å forklare barnet at du er en voksenperson som i tillegg til mamma og pappa alltid vil være der for dem og hjelpe dem hvis de trenger det.
Ingen fasit for å lykkes
Det finnes ingen "mal" man kan følge, ingen regler eller noen standard mønstre når det gjelder stemor/stebarn forhold. Ethvert slikt forhold er forskjellig; det er også forutsetningene… Alle mennesker er forskjellige, både barn og voksne. Det handler om kjemi mellom mennesker, og evnen til å komme innpå andre mennesker. Noen har veldig lett for å oppnå tillit fra barn, andre har det ikke. Dette har også mye å si når du skal forsøke deg som stemor. Små barn er ofte enklere enn større barn. De små barna har færre forutinntatte meninger, og har lettere for å godta deg som du er. Hvis du respekterer dem, respekterer de deg, stort sett. Det er også større muligheter for at et lite barn knytter seg til deg og blir glad i deg, enn at en tenåring gjør det. Tenåringer er i utgangspunktet i en veldig vanskelig alder, hvor det skjer for mye med dem på mange plan. Derfor er det ofte en mye større utfordring å skulle være stemor for tenåringer enn for småbarn. Når du skal hanskes med tenåringer, må du bruke hodet litt i tillegg til å være deg selv. Du må prøve å tenke som dem, og huske tilbake til hvordan det var å være. Du må finne deg i mye mer fra en tenåring, men du skal allikevel sette klare grenser. Å vinne tenåringens respekt er ikke en umulig oppgave dersom du oppfører deg som "folk" og respekterer dem med deres nykker, uvaner og vanskelige dager.Er du heldig, kan du også få venne"status" hos tenåringen. De forteller deg ofte mange ting de aldri ville fortalt sine egne foreldre. La de tingene være mellom deg og tenåringen - ikke fortell foreldrene det du har blitt fortalt. Selv ikke det som du kanskje absolutt burde fortalt. Det er viktig for at det skal oppstå et tillitsforhold mellom deg og stebarnet/-barna dine. Selvfølgelig finnes det enkelte betroelser som ikke kan holdes hemmelige, men dette er noe du må føle deg frem på selv - som stemor, kjæreste, og voksen ansvarsbevisst person. Du har et varselsystem inni deg som skiller på rett og galt - det må være "rettesnoren" din. Som kvinne er man vanligvis utstyrt med en viss intuisjon og magefølelse, som svært ofte er veldig riktig. Det er den jeg følger, og den har reddet meg mange ganger! Det du derimot sjelden oppnår hos tenåringsbarna er at de blir like glad i deg som mamma. Til det er de altfor lojale mot sin egen mor. Kanskje en noe misforstått lojalitetsfølelse, men allikevel. Dette må du respektere, selv om det er vondt at de ikke har de samme følelsene for deg som du har for dem. For en ting er sikkert - dine stebarn blir deg like kjære som om de skulle vært dine egne!
Barnas mor og din rivalinne
Det er heller ikke enkelt å forholde seg til den "egentlige" moren. Hun er ofte veldig bekymret når barna får en stemor, for hvordan skal hun vite om du vil behandle barna hennes bra? Jeg har erfart at det faktisk lønner seg å ha god kontakt med barnas mor. Det er ikke alltid like enkelt, for hun er jo også din utkåredes tidligere kone eller kjæreste. Dere trenger ikke å bli bestevenner akkurat, men det å kunne ha en god tone når man møtes, og det å kunne snakke sammen om barna, er utrolig viktig. Ikke bare for deg som stemor, men også for stebarna, moren og ikke minst for forholdet til din kjære. Barna vil alltid være hans alfa og omega, og hvordan du kommer overens med dem er avgjørende for forholdet dere imellom.Jeg har selv vært stemor både for små barn og tenåringer, og ønsker alle andre stemødre der ute lykke til! Det er en utfordring større enn noen annen du har hatt, men takler du den, vil barna gi deg veldig mye glede. Første gangen du får en klem av stebarnet ditt vil gi en lykkefølelse som er helt utrolig! Og første gangen de helst vil at du skal legge dem, blir et stort øyeblikk! For ikke å snakke om første gangen tenåringen betror deg noe helt spesielt som du vet at ikke var enkelt å betro til noen. Da forstår du at du har lykkes - du er en god stemor! Følelsen kan ikke beskrives, bare oppleves! Har du ikke opplevd noe av dette ennå, så stå på! Det er ikke enkelt, men det er absolutt verdt alle tårene, kranglene og grubleriene. Ikke gi opp selv om det virker håpløst. Det er ofte når du er helt på grensen til å gi blaffen og oppgi både ungene og forholdet at det plutselig skjer noe positivt som gjør at du føler at det er verdt å kjempe videre.
Så stå på, og lykke til fra en av dine "med-stemødre"!
Oslo, Norge, 2000