Artikkel av Aina Johnsen
Hvert år meldes det om flere tilfeller av babydrap der barnets nærmeste er en av omsorgspersonene. Også her i Norge leser vi om små barn som utsettes for skjebnesvanger vold. De færreste tenker at "det kunne vært oss"...
Nesten aldri var det gjerningsmannens intensjon å drepe sitt eget barn. I rettsforklaringene hører vi at "det bare svartnet for øynene", "plutselig så jeg bare stjerner og så husker jeg ikke mer" eller "jeg ville bare at hun skulle holde opp og skrike". Antakelig kunne flere av disse barna vært reddet dersom gjerningsmennene - eller kvinnene hadde forberedt seg på at en slik krisesituasjon kunne oppstå.
Ikke overvurder tålmodigheten din
Før man har vært i en faktisk krisesituasjon vet man ikke hvordan man vil reagere. Når Sleipner gikk ned var det vanlige mennesker og kioskmedarbeidere som gjorde en heltemodig innsats for å redde medpassasjerer, mens sjøforklaringene antyder at viktige personer i ledelsen gikk i sjokk. De som overrasket seg selv med å bli helter kan være nesten sikker på at de vil takle neste krisesituasjon minst like bra som første gang. Alle oss andre må fortsatt leve i uvisshet om hvordan vi vil takle ekstremt stress. Nå vil mange hevde at det å få et barn neppe kan kalles en krisesituasjon. De som kommer med slike innvendinger har ikke hatt et kolikkbarn som gråter på tredje dagen. Ingen forteller deg hvor anstrengende det kan være å bli foreldre. De første seks månedene er kritiske. Mens en av fire mødre er psykisk ustabile etter en fødsel, blir så mye som en av ti rammet av fødselsdepresjon. Noen barn sover de første fire månedene, mens andre skriker. Det er når du må opp sjette gangen på samme natt for å amme, rødøyd etter fire dager uten søvn og rådløs fordi du ikke får til å roe ungen, at du oppdager hvor grensene dine går. Da er det viktig å ha forberedt deg på hva du skal gjøre.Glem alt du har lært
Bøker i småbarnsstell tar alltid for seg den ideelle situasjon. Når du har prøvd alt som bøkene råder deg til å gjøre, og barnet fremdeles gråter, er det på tide å ty til kriseplanen. Bruk TV som barnevakt, lever den gråtende skapningen til svigermor eller gi babyen en tåteflaske med sukkervann om det er nødvendig. Hent hodetelefonene og gi Pavarotti et forsøk på å overdøve minstemann eller legg ungen i sprinkelsengen og gå deg en tur rundt huset. Det viktigste er ikke hva du gjør, men hva du ikke gjør. Forbered deg på at presset kan bli så hard at du ikke lenger tenker klart, og innprent hvilke to løsninger du aldri skal ty til:- Du skal aldri bruke vold mot barnet
- Du skal aldri falle for fristelsen å gi barnet medisiner eller doser av medisiner som ikke er anbefalt av lege
Oppsøk hjelp om nødvendig
Dersom du får en fødselsdepresjon eller aggresjonsproblemer i barselstiden, har du høyst sannsynlig fått besøk av gamle spøkelser. Opplevelser i barnedommen eller psykiske forstyrrelser i ungdommen kan lett komme til overflaten igjen når du endrer deg psykisk og fysisk i månedene før og etter fødselen. Selv om kolikkbarnet slutter å skrike, er det ikke sikkert at barnet i deg selv slutter å rope etter hjelp. En fødselsdepresjon er en god anledning til å rydde opp i fortiden, enten ved å prate om problemene til dine nærmeste, eller å oppsøke profesjonell hjelp når problemene virker uoverkommelige. Det er en fordel å møte barnet som et helt menneske. Ved å ta fatt i problemene gir du deg selv og barnet den beste starten på et uvurderlig kjærlighetsforhold.
Aina Johnsen
Oslo, Norge, 2000