En del forskere mener nå at det er en myte at det nødvendigvis er så mye bedre for ungene å vokse opp på landet, enn å vokse opp i by. En undersøkelse foretatt ved Universitetet i Bergen viser at barn på landet har større muskel- og skjelettplager enn barn i by. Ungene på landet utvikler muskel- og skjelettplager fordi de må kjøres til skole og aktiviteter, er en av teorienen. Dessuten blir de mindre tolerante siden innbyggerne på småsteder er mer homogene. Eva Almhjell er enig i at det kan være bra å vokse opp i byen, men da må de voksne respektere ungenes behov for steder å være. Oppvekst i by må ikke gjøres til det eneste politisk korrekte, slik livet på landet med katt og kaniner ble det på 1970-tallet, mener hun.

Problemet oppstår ofte når man skal fortette byområdene. Fortetting er en sentrumsorientert utbyggingsstrategi og sluker nettopp de områdene i barnas nærmiljø som er så viktig for å bevare mangfoldet i barnas lek og utfoldelse, hevder Almhjell. - Derfor er det viktig at barns bruk av arealene i nærmiljøet dokumenteres og synliggjøres i kommunale planer. Uten grundig arealdokumentasjon, ingen innflytelse på politiske vedtak. Og motkreftene er ingen smågutter: Det er selve Utbyggingskreftene! 

Barnetråkk

Metoden er kjent under navnet "barnetråkkregistreringer", som går ut på at unger mellom 8-9 år og 12-13 år tegner inn på et kart hvor de leker og beveger seg hen i fritiden. Resultatene man fant var oppsiktsvekkende. Ungene overrasket med deres bruk av det offentlige rom.

Da forskere skulle se på hvordan ungene brukte Oslo sentrum, kom de frem til at områdene først og fremst måtte være brukbare for ungenes aktiviteter. Rådhuset var for eksempel brukbart til skating, siden en del av trappene var som rene skateramper å regne. De voksne var mindre glad for aktiviteten, og strødde ut singel for å holde rullebrettaktørene unna Oslo Rådhus. Ungdommen ble ikke rådville av den grunn, og hadde like gjerne med seg koster som ryddet plassen før de satte i gang. – Barn er i høy grad brukere av det offentlige rom, men vi må bli flinkere til å designe uteområdene slik at de gir rom for mangfold i bruken av dem som igjen gjør dem brukbare for ungene sa Eva Almhjell.
 

Fortetting forhindrer lek

Almhjell mener den politiske trenden med å fortette eksisterende bo- og byområder kan slå uheldig ut for ungene, som tar i bruk så vel asfalterte flater som skogholt, buskas og andre områder som av fagfolk kalles ”restarealer”. – Når områder skal fortettes tar man ofte av ungenes fellesarealer, som er innimellom husene. Hensikten er å spare både landbruks- og miljøarealer, og redusere bruken av privatbil. Men det har altså en slem konsekvens for barn og unge, sier Almhjell. – Ofte hører vi argumentet om at fortetting er greit så lenge hagene er store nok, men hager er private og unger trenger "inngangsbillett" for å bruke dem når de ikke bor der selv. Unger vil treffes på steder utenfor den private sfære, der de kan komme og gå som de vil - og etter hvert også leke uten å bli "overvåket".

På spørsmål om ikke det er nok at borettslagene setter av områder til lekeplasser, svarer Almhjell at lekeplassene bare holder til ungene er kommet i en viss alder. Etter det blir ”rufsearealene” viktige. – Det er vanskelig å argumentere for å beholde skogholtet, men man oppnår lett forståelse for å bevare balløkka, akebakken og lekeplassen. Nettopp bruken av de mindre opparbeidede områdene er det viktig å få frem i barnetråkkregistreringene, sier Almhjell.

Viktig å tenke langsiktig

DNår et område skal fortettes, er det nettopp bruksverdien av området for ungene som veier tyngst, ikke om området er regulert eller uregulert, hvem som eier det osv. Dersom arealet ikke er i bruk, tar ofte reguleringsmyndighetene området og bruker det fordi "ingen leker der".”- Selv når dette stemmer kan dette ofte være kortsiktig tenkt. Om noen år kan det flytte inn en del barnefamilier som vil etterlyse nettopp det fellesarealet eller den lekeplassen som nå er brukt til boliger. Og bygger du ned brukbare fellesarealer for lek og utfoldelse i nærmiljøet, så er toget gått, sier Almhjell. Slike prosesser er irreversible. Det er det som gjør "vern" av fellesarealer for barn og unge så viktig!

---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Pent er ofte ubrukbart

Norsk Form har gitt ut en bok som tar for seg barns forhold til det å vokse opp i by. 18 skribenter tar for seg egne barndomserfaringer, andres erfaringer med å oppdra barn i by og ikke minst barnas egne erfaringer om hvordan de opplever bylivet. Boka ”Barn drikker ikke caffe latte” er en overraskende bok, siden ungene ofte har så annerledes oppfatninger av virkeligheten enn det vi tror de har. På mange måter er boka positiv lesing for de som mener at barn hører naturlig til i bybildet. I dag spør man faktisk ungene, og man tar til en viss grad hensyn til ungenes virkelighetsoppfatning. – Da jeg var ung var det ingen som tenkte på å spørre oss ungene. På den måten går det fremover, sier Almhjell som selv jobber med å kartlegge ungenes behov og byvaner i Vestfold fylke.

Trondheim er den eneste nord-europeiske byen som deltok i studien ”Growing up in Cities” som omfatter barns oppvekst i åtte byer på alle kontinenter. Forsker Hanne Wilhjelm utstyrte ”sine barn” med penn og kamera for at de skulle dokumentere sin hverdag. I enkelte tilfeller fotfulgte hun ungene for å se hvor de beveget seg hen i Trondheim og hvordan de kom seg fra bakhage til bakhage. Her er noen av Wilhjelms refleksjoner rundt forskningsresultatene:

Utdrag fra boken:
”Barn fra bydelene Møllenberg og Elgseter forteller om sitt hverdagsliv. De dokumenterer ved å fotografere og tegne. De har en travel dag som inkluderer lange skoledager og etter skoletids-aktiviteter som gir mange av dem liten plass til å etablere egne frie aktiviteter. Hverdagslivet deres er rikt og mangfoldig ut fra en voksen tenking: Mange av barna deltar i kulturelle aktiviteter, bruker byens bibliotek og svømmehall og ferdes uten problemer i Midtbyen. Når en i gjengen drar til musikkskolen i sentrum, drar en annen til fotballbanen og den tredje på øving i skolekorpset. Ved nærmere ettersyn er det det fragmenterte og det individuelle som trer frem.

Men hvor er arenaene for bearbeiding av inntrykk og fellesopplevelser? Det uorganiserte utelivet må smeltes inn mellom aktivitetene og familiens gjøremål. Tiden og rommet til å skape ”egne forestillinger” er svært begrenset. Men de finnes. I det fotografiske materialet dukker de opp som retrospektive fortellinger om lekeplasser sin er deres, med som nå er overlatt til en ny generasjon av småunger med foreldre. Og de dukker frem med fascinasjon og brukserfaring i den fotografiske gjengivelse av for eksempel ”Skogen” som de voksne ville ha kalt for en ustelt hage eller en bortgjemt og grønn flekk, gavlen uten vinduer med de beste egenskapene for ballspill som voksne ville omtale som uvennlig eller asfalten som kan brukes til alt med to, tre, fire eller åtte små hjul. Så trist og øde vil voksne si.

Et av funnene i den internasjonale studien er at høy materiell levestandard ikke er en garanti for et godt barneliv. Tvert imot. I norsk sammenheng betyr det at byfornyelse og opprusting av våre møtesteder har betydning for barns uteliv. Kreativiteten og konformiteten skapes i et samspill med det fysiske miljøet, ikke minst for barna. Det er barnas bruk av det fysiske miljøet som er fokus her…. Flere forskere peker på fattigdommens paradoks, at fattige boområder kan være rike omgivelser for barn. Marginale offentlige områder, få private rom og mindre overvåkende foreldre kan skape gode betingelser for barns relasjoner og utforsking sammenlignet med de omgivelser mange barn som lever i materiell velstand opplever.”

Sitatet er hentet fra Hanne Wilhjelms artikkel i boka ”Barn drikker ikke caffe latte”, utgitt av Norsk Form.

Aina Johnsen