Artikkel av Aina Johnsen, 1. november 2004
Er
dagens morsideal fremdeles Jomfru Maria med Jesus på fanget og et lykkelig smil
om munnen, eller setter dagens samfunn andre krav til den gode mor? Hva skjer
når moderne karrierekvinner møter morsrollen, og gir godt moderskap automatisk
snille barn? Kan man i det hele tatt snakke om gode mødre og snille barn? Vi ser
nærmere på hva juristene, psykologene og filosofene sier om dagens mødre.
Jeg var så visst ingen karrierekvinne da jeg fikk mitt første barn som
25-åring. Likevel ble overgangen et sjokk. Jeg skulle tilpasse meg situasjonen
som mor, med et krevende barn og i et samfunn jeg knapt kjente igjen. Over natta
var jeg blitt først og fremst mor for omverdenen. Krav og forventninger jeg
knapt ante fantes ble trådt ned over skuldrene mine. Ammingen ble et mareritt,
dagene ble kjedelige og barselgruppen oppfattet jeg som fordømmende. Aldri før
hadde jeg møtt en slik konformitet. Her var det strenge krav til hvor full
bleien kunne være, hvor rask du måtte være ute med gulpekluten og hvor lykkelig
du måtte være som mor. En venninne av meg fortalte at det aldri hadde blitt så
stille i en forsamling noen gang, som da hun fortalte barselgruppen sin at hun
egentlig ikke trodde hun likte barnet sitt. Det var henne fremmed, og
situasjonen var likeså. Nå elsker hun barnet sitt over alt på jord, men båndet
mellom dem hadde en trang fødsel.
Den moderne morsrolle
Jeg følte meg som en dårlig mor. I håp om å finne gode svar gikk jeg til litteraturen, der jeg er vant til å finne gode svar. Svar fant jeg i mengder, men de spriket voldsomt etter som hvilken teoretiker eller hvilken epoke boken var skrevet i. Noen mente barnet skulle spise og sove på bestemte tider, andre mente like sterkt at rytmen skulle barnet bestemme selv. Noen mente ungen bare skulle få skrike fra seg når det ikke ville sove om kveldene, andre mente at man måtte ta opp barnet med en gang, ellers fikk det psykososiale problemer. Helsesøster var bare opptatt av at barnet fikk tran og pupp, alle andre problemer ville det ”vokse av seg”. Jeg gikk fra å være vellykket på alle punkter, til å være mislykket som mor, kjæreste og venninne. Siri Kvamme skriver om morsrollen som en diametral motsetning til karriererollen. Den moderne kvinnen er uegnet som mor, opplært som hun er til å sette selvrealisering først. Kvamme mener dagens kvinner har to valg; ”livet som mor” og ”livet i frihet”. Ally McBeal trekker hun frem som kroneksempelet på den frie kvinnen, med kafeliv, elskere og reising. Livet som mor er begredelig med jakt etter bleier i en kvalm tosomhet med liten voksenkontakt. Problemet er bare at kvinner vanskelig kan velge bort barn, mener etnolog Tone Hellesund. Siden kvinner ikke lengre trenger å velge mellom yrkesliv eller familieliv, virker jenter som bare har tid til jobb suspekte på utenverden. Idealet er å være både karrierekvinne, elskerinne, venninne og vellykket mor.Om vi liker det eller ikke, er morsrollen knyttet tett opp mot husmorrollen. Selv om det klassiske husmorperioden var kort i Norge, fra 1950 til 1965, har den fremdeles mye å si for hvordan vil ser på familieliv og kjønnsroller i dag. Det er dette paradokset som møtte meg i barselgruppene for 6-7 år siden. Bollene burde være hjemmebakte, babytøyet burde være rent og bleiene skulle ikke være for tunge. Samtidig ser man at den milde og omsorgsfulle moren lett kan vippe over i sitt karikerte motstykke; nemlig den oppofrende og kvelende moren som har en altomfattende og kontrollerende omsorg for sine barn. Flere forskere, deriblant Helene Brembeck, viser at kvinner i ulike sosiale lag hater morsrollen, selv om de elsker ungene sine.
Jurist Gunhild Vehusheia har skrevet en interessant spesialoppgave om den juridiske konstruksjonen av den gode mor. Der har hun gått gjennom lover og avgjørelser for å finne dagens juridiske krav til den gode mor. Hun finner to forhold som mer enn noe annet preger den juridiske konstruksjonen av den gode mor. For det første er det ideen om at den gode mor er en likestilt mor, og likestilt betyr etter dagens målestokk at hun i bunn og grunn er lik mannen. For det andre er det ideen om at biologi, fremmet gjennom hensynet til barnets beste, er et grunnleggende premiss og argument i utviklingen av morskap. Dette gir moderne mødre store utfordringer. Vehusheia skriver at den gode mor anno 2004 deler barselpermisjonen med sitt barns far, helst 50/50, og den flinke mor arbeider fulltid. Vehusleia skriver: ”Ja, vi har kontantstøtteordning og tre pensjonspoeng for omsorgsarbeid i hjemmet. Men fremdeles er man avhengig av å ha levd et liv som heltidsarbeidende for å få slik uttelling at det gir kvinnen trygghet og valgfrihet. Og fremdeles er nesten alle andre signaler som rettes mot ”flinke jenter” at de må ta sin del av ansvaret og bli fulltids arbeidstakere.”
Hva tenker småbarna om mor?
Og hva med barnas synspunkt på den gode mor? Psykolog Margreth Mahler har laget en psykoanalytisk teori som kalles objekt-relasjonsteorien som fokuserer på hvordan barn under 3 år oppfatter sin mor. Hun deler småbarnsfasen inn i tre. Den autistiske fasen går fra 0-1 måned og er en fase der barnet ikke er seg bevisst den sosiale omverdenen. Moderne forskning viser imidlertid at også helt nyfødte barn kan inngå i et samspill med moren og at den autistiske fasen dermed ikke er irrelevant for forholdet mellom mor og barn. Dette er en kritikk som Mahler delvis sluttet seg til.Neste fase varer fra 1-5 måneder, og kalles av Mahler for symbiosen. I denne perioden oppfatter barnet seg selv og moren som en enhet. Mor oppfattes som del-objekter (bryst, hånd osv), siden barnet ikke kan oppfatte hele mor på en gang.
Den siste, og mest spennende fasen i barn/mor-relasjonen, er fasen fra 5-36 måneder. Denne fasen kaller Mahler for separasjon-individuasjonsfasen. Her skal barnet utvikle egne, selvstendige, individuelle trekk. Dette skjer ikke smertefritt. Mellom 18 og 24 måneder (gentilnærmelsesfasen) føler barnet en stor ambivalens i sitt følelsesliv ovenfor foreldrene, fordi barnet svinger mellom selvstendighet og avhengighet. Dette fører i følge Mahler ofte til en splitting mellom den gode og den onde mor. Dersom barnet opplever at mor ikke forstår det, kan barnet oppleve et tilbakeslag. Samtidig ser barnet på foreldrene som allmektig, noe som er viktig for å trygge barnet som har mistet sin omnipotens ovenfor verden.
Når barnet er fra 24-36 måneder gammel (konsolideringsfasen), styrkes barnets selvstendighet. Det indre bildet av mor stabiliseres og nyanseres, etter som at barnet får erfaringer om mor som overveiende god og den samme, uansett om mor er glad eller trett. Nå mener Mahler at barnet har gjennomlevd sin første, psykiske fødsel. Den andre er i følge forskeren puberteten.
Det snille barn
Så snart babyen er ute i det fri, begynner man å dømme det. "Han er så snill" sier mor kjærlig, og viser til at han sover mye og skriker lite. Kolikkbarn blir derimot betegnet som "vanskelige". Finnes det virkelig barn som er født snille eller vanskelige?Barna ikke født snille eller slemme, men har fått med seg en personlighet som gjør hvert enkelt individ spesielt. Dessverre betyr det at noen er vanskeligere å leve med i enkelte perioder av livet. Jeg fikk to barn som hadde to helt forskjellige innstillinger til livet. Den første protesterte på det meste. Vannet var for kaldt eller for varmt. Maten kom ikke fort nok. Sove ville han ikke. Forandringer var skumle, han ville ha kontroll. Da han var tre år, nektet han å gå alternative ruter hjem fra barnehagen. Vi var fortvilte og gikk til helsestasjonen i håp om å få barnet utredet av en psykolog. Paradokset var at ungen var verdens mest harmoniske da han kom ut blant folk og fikk alles oppmerksomhet. Helsesøster tok oss derfor ikke alvorlig, og mente han ville vokse det av seg. Fremdeles i villråde måtte vi diskutere oss frem til løsninger på egen hånd. Skulle vil gi ham det han ville ha for å hindre ham i å få anfall og hyperventilere? Eller skulle vi være strenge og gi klart uttrykk for at dette aksepterte vi ikke? Vi valgte det siste, og har i dag en 7-åring som fremdeles liker å manipulere, men som omtales i englebarnaktige vendinger av omverdenen. Hva som ville ha skjedd dersom vi hadde valgt den første tilnærmingen, vet selvsagt ingen. Barn nummer to ble forresten et harmonisk barn som fra dag en var takknemlig og veltilpasset.
La oss se litt på grunnene til at ungene kan bli oppfattet som vanskelige. Mitt inntrykk er at sterke personligheter er vanskelig å forholde seg til uansett alder.
Det er de med sterkes overlevelsestrang som får de største startproblemene. De med en innebygget angst for å dø. Noen er så engstelige for sulten, at de ikke gir seg tid til å erfare at det er spisingen som stiller sulten. Alt de vet er at de må skrike etter hjelp, men selv skrikingen gir dem mer angst. For foreldrene er dette en marerittaktig situasjon.
Den sosiale babyen elsker ansikter, stemmer og menneskelukter. Du får babyen til å sove på formiddagen, men knøttet har problemer med ettermiddagsluren. Han snur seg etter deg. Prøver å komme seg ut av senga. Ler så snart han blir løftet opp. Gråter dersom du går ut av rommet (som om han har en radar). Først etter flere måneder lærer du at barnet er så sosialt at du må passe på så han ikke blir sliten. Han vil ha deg i nærheten, men han trenger ro til å sove.
Nysgjerrige voksne er oftest smarte og vellykkede. Nysgjerrige babyer er slitsomme fordi de ikke forstår sitt eget beste. Fra en trygg tilværelse uten mye ytre stimuli, skal barnet suge til seg alle mulige slags inntrykk fra verden rundt seg. Lyder, lukter og synsinntrykk bombaderer en liten menneskehjerne. Fremmede skryter av barnet ditt fordi det virker så "våkent". Du takker for komplimentet, men sier at du skulle ønske hun sov litt innimellom. Selv om du forstår problemet, og forsøker å unngå å overstimulere barnet, vil barnets nysgjerrighet ta overhånd. Noen barn er så nysgjerrige, at de verken rekker å spise eller sove.
Uhøflighetsdebatten
Et barn som stadig hører at han skal takke, lærer lite om takknemlighet. Det han lærer er hva som er riktige manerer. Noen forteller ham hva han skal gjøre. I dette ligger det at barnet ikke er tiltrodd ansvaret å selv vite hva han skal si. Det er autoritetene som vet best. Dette kan gi barnet en lav selvfølelse (jeg kan ikke stole på at jeg selv vet hva som er riktig å si) eller en følelse av fremmedgjorthet (jeg føler ikke for å si takk, er det da noe galt med meg?).Dersom barnet ikke føler for å være høflig, lærer du barnet å lyve. Det er bedre å late som om jeg er hjelpsom, enn å gjøre det jeg selv føler for. En slik overfladisk hjelpsomhet kan faktisk hindre barnet i å bli en hjelpsom person fordi barnet lærer seg å forakte de falske høflighetsfrasene.Problemet er ofte at du som foreldre føler det ubehagelig å ha et barn som ikke svarer voksne på den ”riktige” måten. – Fortell nå damen hvor gammel du er, sier vi isteden for å respektere at barnet faktisk ikke vil snakke med den fremmede damen. Et godt kompromiss er å snakke for barnet. Da blir ingen av dem ille berørt. Dersom barnet er eldre, kan du spørre om barnet vil at du skal prate for det. Barn er ofte allergiske for konversasjoner om vær og vind, noe du ikke trenger å skamme deg over. Isteden for å føle deg som en dårlig mor som ikke kan oppdra barn på en ordentlig måte, bør du være stolt over å ha et barn med integritet og høy selvfølelse. Det er ikke nødvendigvis barnet som ikke passer inn i de sosiale forventningene. Kanskje kan du si til deg selv at akkurat disse forventningene passer ikke barnet.
Nøkkelen til å få et veltilpasset barn, ligger i hva du gjør, ikke hva du sier. Det å være ærlig, følsom og takknemlig ovenfor barna er ingen undervisningstime, det er en måte å møte verden på. Kanskje var det ikke barna dine som trengte å lære å respektere de voksne. I mange tilfeller er det de voksne som trenger å lære noe om respekt ovenfor barna.
Verdige til å bli elsket
Barn skal oppdras til å bli elskverdige. De skal bli verdig andres kjærlighet, som barn og som voksen. Hvordan man kommer dit, blir opp til hver enkelt mor og far. Jeg tror det er viktig å ha det bra med seg selv, som mor og som far – og ikke minst som kjærester om man bor sammen. Den gode mor kan være yrkesaktiv eller hjemmeværende, omsorgsfull eller utfordrende, tilretteleggende eller krevende alt etter som hva som er mors natur. Prøver man å være en person man ikke er, avsløres man raskt selv av sine egne barn. Dessuten blir man en trykkoker under press dersom man forgjeves prøver å etterleve andres forventninger. En ting er jeg sikker på, og det er at bildet av den gode mor for tiden er i endring. Problemet er at vi ofte ikke tar oppgjør med gamle krav før vi tar opp i oss nye. Moderne mødre skal både amme til de er minst ett år, samtidig som at de skal være yrkesaktive og dele permisjonen raust med far. Vi skal gi fra oss ansvar over barn og hjem, samtidig som at alt skal skinne og lukte som om vi var husmødre fra 50-tallet. Vi skal ha barna våre i barnehage slik at de får sosial trening med jevnaldrende – men barna må for all del ikke være for mange timer i barnehagen av gangen. Vi må ikke sende fra oss snørrete barn i barnehagen, men vi har bare 10-12 sykedager å ta av i løpet av et helt arbeidsår. Med en hel generasjon selvrealiserende Ally McBealer på vei inn i moderskapet, er det på tide å slutte og snakke om bleier og heller diskutere hva som er en god mor. Kanskje smelter forventningene og fordommene som smør for sola, og vi kan gå med hevet hode ut fra barselgruppemøtet i trygg forvissning om at vi faktisk er gode mødre, rett og slett fordi vi gjør vårt aller beste.
PS: Artikkelen er hentet fra et foredrag undertegnede holdt på en babykafé
under åpningsuka til Asker kulturhus
Aina Johnsen
Oslo, Norge, 2004