Mens noen føler den biologiske klokken slå elleve slag i en alder av 25, har andre god tid og begynner knapt å se seg om etter en mann før de er passert tredeve. Uansett hvor god tid du føler du har, vil en hver kvinne før eller senere bli stilt ovenfor et av livets store spørsmål; barn eller ikke barn? 

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende er i dag 27 år, og stadig stigende. I Oslo og andre større byer er gjennomsnittsalderen en god del høyere. Vestlige kvinner av år 1999 velger å få barn sent i livet, eller de velger bort barn fullstendig. Den moderne kvinne skal ta høy utdannelse, ha en karriere slik som menn har hatt det, og hun prioriterer seg selv og venninner i større grad enn før. Mange føler at barn ikke passer helt inn i et stressende karriereliv. Andre vil gjerne, men føler at tiden enda ikke er moden. Først skal man ha seg utdannelse, senere en fast jobb og da - ja da trenger man en mann som også synes tiden er moden for familie. Forskjellen mellom menn og kvinner, er at gutta kan la det skure og gå i femti år, for så å bli far i satt alder, mens jentene må bestemme seg for om og når de vil ha barn. 

Når passer det? 

Regelen er at det passer aldri å få barn. Passet det å få ett, så passer det neppe å få ett til før den førstefødte er skolemodent, og hvem orker da å begynne på nytt? Dersom du har et aktivt liv der du fyller tiden med verdifulle interesser og morsomme mennesker, så passer det i alle fall ikke å få barn. Alle vet at det lille knøttet vil snu opp ned på livet ditt - 24 timer i døgnet. Dersom du liker å ha 24 timer i døgnet til å sove, elske, spise, jobbe og å sjabbe med venninner, ja da er det kjedelig å oppgi alt til fordel for en hverdag du knapt ser konturene av. Det er med andre ord forståelig at du føler at tiden ikke er moden. 
Tro bare ikke at du vil få bedre tid senere. Hvorfor skulle du det? Senere vil du få bedre råd til å gjøre morsomme ting, du vil ha en bedre jobb og du vil kjenne enda flere mennesker. 

Tenk ikke på økonomi. Den ordner seg alltid. Visst spiser smårollingene deg ut av huset, men du vil ikke ha så mye annet å bruke penger på. Det selges mye brukt babyutstyr, og babyen er ikke fin på det dersom ikke du er det. Selvsagt er det en fordel at du ikke bor hjemme hos mor, eller på hybel. Ønsker du ikke å bosette deg sammen med barnefaren, har staten gode ordninger som sikrer deg økonomisk de første fem årene. 

Studentlivet kan med fordel kombineres med babylivet. Man har mindre penger, men bedre tid. Mye bedre tid. Dessuten kan man disponere tiden sin som man vil. Lese om kvelden, leke om dagen. Alle som har fulgt barnet til dagmamma fem dager i uka opplever å få to timers "kvalitetstid" med barnet hver dag, der barnet er trøtt og slitent, mor likeså og middagen står for tur. Da kan det lønne seg med mindre penger og bedre tid til poden. 

Karrieren din vil uansett stoppe opp en gang eller to i livet ditt dersom du velger å få barn. Det trenger ikke være en fordel at karrieren stopper når du er 33 fremfor når du er 23. Fordelen med å være eldre er at du antakelig har en bra jobb å gå tilbake til. Ulempen er at arbeidsgivere kan være skeptisk til å ansette en barnløs kvinne på tretti. Faren er ikke liten for at den nyansatte snart vil gå ut i fødselspermisjon. 

Det er bittert å gå hjemme et helt år på 30 000 i engangsstønad når venninnene dine får vanlig lønn i ti måneder utbetalt av trygdekassen. Men, du trenger ikke å ha fast jobb for å få del i godene. Kravet er at du skal ha jobbet seks av de ti siste månedene før du skal ut i permisjon. Sykemeldes du, teller også det som jobb. Blir du arbeidsledig i perioden, kan du som regel velge hvilken jobb-måned du vil ha utbetalt som fødselspenger. Men, staten betaler ikke ut mer enn 6 G. Tjener du bedre, kan det hende at jobben betaler mellomlegget. 

Hvorfor barn?  

"Bansjuk" kalles det når jentene kaster lange blikk etter andres barnevogner og når tårene presser på hver gang noen setter fra seg en baby på fanget ditt. Mange mener at det å få barn er et biologisk behov hos alle kvinner. Det prates mye om morsfølelse og beskytterinstinkt. Få skriker ut om guttas dragning mot å bli far. Spør du en vordende far om hva han gleder seg til, vil han legge ut om fisketurer og trehytteprosjekter. Mamman gleder seg til å vugge, stelle, kose. Uansett om det er biologisk eller kulturelt, stemmer det nok at de fleste ønsker seg barn før eller senere. For jentene henger det ofte på når venninnene begynner å vokse og gro. Lysten kommer snikende når bestevenninna for alvor begynner å glede seg. 

Det skal ikke stikkes under en stol at de fleste foreldre utøver en form for gruppepress ovenfor de som enda er barnløse. Du kan nesten kalle det et konformitetspress som aldri tar slutt. Ikke før du viser deg i døråpningen med mister right, begynner maset om datoen bryllupet skal stå. Setter dere en dato, kan jeg garantere at babymaset begynner før kirkeklokkene slår. Og, så snart nummer en har stukket hodet ut, forventer alle at dere snart planlegger nummer to. Nærmeste familie er selvsagt de som roper høyest. Når alle barna sitter rundt spisebordet, starter jakten på finere bil, større hus, hytte på fjellet og båt i havna. Som regel stilner ikke maset før skilsmissen er et faktum. Men, maset er egentlig greiest å forholde seg til. Verre er å stå i mot den indre klokka. Som den dansende datababyen til Ally McBeal, vil venners og venninners barn være en evig påminnelse om at eggstokkene stadig tappes for gulleggene. Dessuten ser det unektelig koselig ut. 

En annen god grunn til at mamma-hormonene flommer, er at man endelig har funnet en man vil ha barn med. Det sies at en kvinne  som virkelig elsker, vil ønske seg barn med ham. Naivt, men ikke bare naivt. Når man forestiller seg en fremtid med en mann, vil det ofte være en familie i drømmen. 

Hvorfor ikke… 

Livet som småbarnsforeldre ligger så langt fra alt en kan forestille seg, og livserfaringen du har fram til fødselen er som regel lite brukbar for den nye livssituasjonen. Plutselig er man bare mor. Der man før var elskerinne, kjærest, datter, student, faglig flink, venninne og søster, er man med ett kjent som "mor til lille Ida". Som gravid går man bare og venter på den store dagen, og når dagen endelig er der håper man bare på at den snart er over. Livet etter fødselen er et stort hull i ens egen forestillingsverden. Heldigvis. For de færreste ville nok ha utsatt seg selv for påkjenningene frivillig. Har du aldri kranglet med kjæresten før, skal jeg love deg at glassene fyker veggimellom etter fjorten dager uten søvnperioder på mer enn en time i strekk, og med en krevende gulpebylt som skriker slik ingen noen gang har skreket før. Ansvaret er overveldende, og det er ingen som kan hjelpe. Alle mødre, fedre og helsearbeidere verden kan oppdrive står i kø for å gi deg gode råd, men du oppdager snart at rådene spriker til alle bauger og kanter. Mens bøkene forteller at du alltid skal ta opp en gråtende baby for å forhindra at gullklumpen får psykososiale problemer senere, forteller helsesøster deg at du bare må la den skrike, for det er viktig at veslegutt finner søvnen selv. Ansvaret for et lite liv er ditt og ditt alene, hvorfor i alle dager forberedte ingen deg om det? Sex kan du bare glemme, og kino er uaktuelt så lenge du ammer. Og det må du jo, - i alle fall i ett år slik at barnet ikke blir plaget av astma og lav kroppsvekt og alle slags skremmende fremtidsutsikter. Tid for seg selv? Javisst - når du går på do mellom slagene. Dersom du da ikke har en to-åring som insisterer på pottetrening hver gang du er trengt selv. 

Så lenge man ikke kan forklare hvordan det føles å ha hengivne små armer rundt halsen, er det best å ikke prate så mye om ulempene. Det samme kan man si om fødselen. Eller, for å si det med den amerikanske skuespillerinnen  Rita Rudner: -I want to have children, but my friends scare me. One of my friends told me she was in labor for 36 hours. I don't even want to do anything that feels GOOD for 36 hours! 

Livet slik du har kjent det, vil være over i det øyeblikket den lille har satt sist første skrik. I bytte får du en tilværelse som garantert er slitsom, frustrerende og utakknemlig. Fra å kle deg i drakt og sminke hver morgen for å være viktig i gangene på jobben, kan man gi seg selv honnør dersom man kommer seg ut av morgenkåpa før gemalen parkerer bilen i garasjen. Javisst blir du beriket av en mengde nye erfaringer og følelser. Såpeoperaene får deg til å gråte, napoleonskake på stedets bakeri får en ny betydning, du blir innlemmet i et kvinnefellesskap du trodde avgikk med døden under kvinnekampen på syttitallet. For ikke å glemme all den nye kunnskapen man pent må tilegne seg. Hvilken bleietype passer når, hvordan farge bør det være på avføringen, hva er rett ammestilling. Før du vet ordet av det er du så inne i småbarnsdebattene at du rent har glemt hva vanlige mennesker prater om. Heldig er den som har sanne venninner som utholder deg også gjennom bleiemonologene. Det er lett å glemme at det bare er du som er hypnotisert av ditt barn. 

Valgets kval  

Det er lett å glemme at det er greit å velge å ikke få barn. Befolkningseksplosjonen vil nå stadig nye høyder, selv uten din hjelp. Et spennende yrke kan godt erstatte verdien av å få reprodusert seg selv. Det viktige er at det er du som har tatt valget om ditt liv. Det gjelder valget om når man skal ha barn, eller valget om å ikke få barn. 
Lar du livet føre deg dit det vil uten din innblanding, kan du lett bli sittende inne med en skrikerunge mens alle andre koser seg på byens utested. Eller du kan risikere å måtte leve barnløs mens alle andre får tårer i øynene når de forteller om sin datters første skrik, første skritt og første skoledag. Det er ikke alle forunt å få barn, og etter de tredve blir det stadig vanskeligere "å få det til". Er du en av de som ikke kan utstå små babyer og som synes de fleste unger er noen oppstanasige plageånder, kan det hjelpe å snu litt på flisa. Å få barn handler ikke først og frems om å ha en baby å dulle for. Den perioden går over raskere enn du noen gang ville trodd. Å få barn handler om å skape seg sin egen lille familie. Noen å leve for resten av livet. Noen som alltid er der for deg, på godt og vondt. For hvert nye barn er ringen sluttet for noen få mennesker. 
 
 
Aina Johnsen